1. Innledning  

Bygg- og anleggsprosjekter er ofte krevende av flere grunner, hvor det ofte oppstår konflikt og hvor partene tidlig får et motsetningsforhold.

Flere av standardkontraktenes bestemmelser er utformet nettopp fordi man trenger kjøreregler for hvordan partene skal forholde seg til hverandre når uventede situasjoner oppstår. Det underliggende formålet med disse er nettopp å få avklaret om partene er enige evt uenige om hvem av dem som har ansvar og/ eller risiko for det uventede.

Som eksempel nevnes reglene om irregulære endringsordrekrav, krav på vederlagsjustering og krav på fristforlengelse, samt bruken av det vi kaller preklusive frister i NS 8405 og NS 8407 med tilhørende underentreprisestandarder.  

Standardkontraktene har også egne bestemmelser om tvisteløsningsmekanismer, se NS 8405 punkt 43 og NS 8407 punkt 50.

De fleste som har jobbet med bygg- og anleggskontrakter i noen år, har med stor grad av sannsynlighet vært involvert i en tvist.

Bransjen har ønsket seg et lavere tvistenivå i flere tiår, men det er ingenting som tyder på at ønskene innfris.

Hva som er forklaringen kan man ha mange meninger om.

Det er ikke til å komme bort fra at bygg- og anleggsprosjekter er langt mer rettsliggjordt i dag, enn for tjue år siden.

Kontraktene involverer til dels betydelige beløp, lengre byggetider og den tekniske kompleksiteten er større enn tidligere.

Overgangen fra detaljerte krav i utførelsesentrepriser til totalentrepriser med bruk av funksjonskrav har også skapt et større rom for ulike oppfatninger hos sakkyndige om hva som er "riktig" løsning. Ikke minst når tekniske løsninger kan være sammensatte med mange grensesnitt og tilsvarende utfordringer med å analysere om resultatet er kontraktsmessig.

En annen side av det samme er utviklingen innen offentlig regelverk som også kjennetegnes av økt bruk av funksjonskrav fremfor spesifikke krav.

Alt dette er momenter som innebærer risiko for begge (alle) parter.

Når så et prosjekt ender i en rettslig tvist, vil den som oftest dreie seg om både rettslige og faktiske problemstillinger - og de kan være forholdsvis kompliserte.

Hvert enkelt krav i slike tvister vil tidvis kunne kreve omfattende bevisførsel.

Alt starter med avtalen, og entreprisekontraktene kan i seg selv være ganske omfattende. Dernest blir det fort et spørsmål om hvilke forutsetninger partene har hatt, om byggherren har vært klar og tydelig i sine formuleringer mht krav, om entreprenøren har varslet tidsnok (og på riktig måte), hvordan byggherren har forholdt seg, hvorledes krav er begrunnet og ikke minst dokumentert osv.

Dette for å nevne noen momenter som ofte gjør seg gjeldende for de enkelte delkrav en entreprisetvist vil (kunne) bestå av.

Konsekvensen er at tvistene blir omfattende, og ressurskrevende.

I denne artikkelen skal vi redegjøre kort for tradisjonell tvisteløsning med hovedfokus på domstolsbehandling.

Formålet er å bidra til en bevisstgjøring om hva man går inn i dersom man ikke klarer å løse uenighet utenrettslig.

2. De ordinære domstoler  

De ordinære domstoler er organisert i tre instanser med tingrettene på lavest nivå, deretter lagmannsrett og øverst Høyesterett.  

Tingrettene er de lokale domstolene spredt over hele landet. Frem til 1.5.2021 hadde vi 60 tingretter i Norge, men i dag er disse redusert til 23. De fleste rettsstedene er likevel beholdt selv om disse nå betjenes av et færre antall tingretter. En av fordelene med denne sammenslåingen er større faglige miljøer for tingrettsdommerne, økt mulighet for en viss grad av spesialisering, bedre muligheter for å rasjonalisere saksbehandlingen og derved også redusere saksbehandlingstiden fra en sak kommer inn til tingretten i form av en stevning og frem til domsavsigelse.

I utgangspunktet er det en dommer i saker for tingrettene, men i entreprisetvister benyttes ofte to fagkyndige meddommere i tillegg.

Ofte overlater saksforberedende dommer til partene å foreslå kandidater til vervene som fagkyndige meddommere. Man kan stille spørsmål om dette er en fornuftig praksis. Norge er et lite land, det er en forholdvis avgrenset gruppe personer med tilstrekkelig erfaring fra sine fagfelt til å tjenestegjøre som fagkyndig meddommer og man kan lett ende opp med å benytte de samme personene. Kunnskapsnivået om hvem som påtar seg slike oppdrag kan også variere mellom partene, og det kan derfor oppstå en utilsiktet ubalanse mellom partene allerede av den årsak.

Dersom en part er tilstrekkelig misfornøyd med en tingrettsdom kan denne ankes til lagmannsretten.  

Det finnes seks lagmannsretter i Norge og de er jevnt fordelt i de respektive landsdeler. På Østlandet er det to lagmannsretter, nemlig Borgarting og Eidsivating. De fire andre fordeler seg med Agder lagmannsrett (Sørlandet), Hålogaland lagmannsrett (Vestlandet), Gulating lagmannsrett (Trøndelag) og Hålogaland lagmannsrett (Nord Norge).

Når en ankesak behandles i lagmannsretten er det tre juridiske dommere som deltar, men også her er det mulig å utvide rettens sammensetning med fagkyndige meddommere. Selv om partene kan kreve at retten settes med fire fagkyndige meddommere, benyttes som oftest to fagkyndige meddommere.

Selv om det er mest vanlig at fagkyndige meddommere benyttes når en av partene (eller begge) har bedt om dette, kan forberedende dommer beslutte dette på egen hånd.

For parter er det viktig å vite at kostnadene til fagkyndige meddommere skal betales av partene selv. Det er retten som avgjør om det kun er den ene parten som skal betale disse kostnadene eller om de skal fordeles. Beslutningen tas i forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen som fattes samtidig som dom avsies.

De aller fleste tvister som ankes stanser med dom i lagmannsretten.  

Det skal svært mye til for å få Høyesterett til å behandle en anke av dom fra lagmannsretten.

En dom fra lagmannsretten kan oppleves som svært urimelig og uriktig. Selv om flere enn den tapende part er av en slik oppfatning er ikke dette tilstrekkelig for at Høyesterett tillater en anke å slippe inn til behandling.

Høyesterett ønsker - i hvert fall som den store hovedregel - kun behandle saker og problemstillinger som vil ha stor betydning utenfor den enkelte sak.  

Følgelig kan man - for alle praktiske formål - legge til grunn at entreprisetvister behandles i tingretten med en viss mulighet for at dommen ankes inn for lagmannsretten, og deretter avsluttes saken.

3. Kort om forliksrådene og om småkravprosess for de ordinære domstoler

Hver enkelt kommune har et forliksråd.

Forliksrådene er ikke bemannet med jurister, men med personer utpekt/ valgt av kommunestyrene.

De er derfor ikke organisert på en slik måte at de er ment å avsi dom i kompliserte tvister og/ eller tvister med høye tvistebeløp.   

Forliksrådene kan avsi dom når tvistebeløpet er lavere enn kr. 200 000, jfr tvistel. § 6-10 evt høyere dersom begge parter ønsker at forliksrådet skal avsi dom.  

Selv om entreprisetvister egner seg mindre bra for behandling i forliksrådene kan dette være et sted å starte i saker med mindre tvistebeløp, og særlig når den ene part er forbruker. Det er en svært lav terskel å inngi en forliksklage, og kostnadene er lave. Man får da et sted å møtes og så kan man evt håpe at det startes en dialog.

Vi vil også fremheve at tvisteloven har en egen prosessordning for det man kaller småkrav, jfr tvisteloven kapittel 10.

Dersom tvistesummen er lavere enn kr 250 000 skal saken behandles etter disse reglene. Partene kan også avtale å benytte reglene om småkravprosess ved høyere tvistesummer.

En fordel med småkravsprosess er at behandlingen er vesentlig forenklet sammenliknet med en ordinær rettssak, og det er store begrensninger på hva partene kan kreve i saksomkostninger.   

4. Voldgift

Alle standardkontrakter inneholder en bestemmelse om voldgift, og det finnes en egen lov om voldgift (lov av 14.5.2004 nr 25). Loven regulerer bl.a. hvordan en voldgiftssak skal gjennomføres.  

Som hovedregel kan ikke voldgiftsdommer ankes.  

Av bl.a. den årsak er det et vilkår for bruk av voldgift at partene har avtalt dette uttrykkelig.

Dersom partene først har avtalt voldgift kan man ikke ombestemme seg med mindre begge parter er enige om dette.

I voldgiftssaker er det tre dommere.

Oftest er dette advokater, juridisk ansatte ved universiteter og/ eller andre vel anerkjente jurister i det private næringsliv.

I noen tilfeller oppnevnes ikke-jurister, men det er nok et fåtall av saker.

Det er partene som utpeker voldgiftsretten. Det skjer ved at hver av partene utpeker hver sin og så blir disse to enige om hvem den tredje skal være. Den tredje blir oppnevnt som voldgiftsrettens formann.  

Naturlig nok er partene ansvarlige for alle kostnader til voldgiftsretten, og det er voldgiftsretten som beslutter hvordan kostnadene skal fordeles mellom partene.

Fra en sak blir reist for en voldgiftsrett og frem til endelig dom foreligger vil det gjennomgående gå vesentlig kortere tid, enn ved bruk av de ordinære domstoler.

En annen fordel med voldgift er at partene kan avtale at dommen skal være unntatt offentlighet, jfr voldgiftsloven § 5.

Dommer avsagt av de ordinære domstolene vil alltid være offentlige.

5. Kort om saksgangen for de ordinære domstoler  

Det forekommer at en entreprisetvist starter med en klage til forliksrådet, men det er fortrinnsvis noe som kun gjøres når man må avbryte en foreldelsesfrist.

Vi har skrevet nærmere om dette i vår artikkel om reklamasjon og foreldelse, les mer her.

Det er ikke bare aktuelt for de ordinære foreldelsesfristene.

Et praktisk tilfelle er der hvor en frist om saksanlegg må avbrytes fordi det det er gitt spesifikke frister i partenes kontrakt.  Dette er situasjonen når det gjelder omstridte endringsordrekrav.

For omstridte endringsordrekrav (irregulære endringer) følger det av NS 8407 punkt 35.2, første ledd bokstav b (og de fleste andre standardkontrakter) at sak må anlegges senest åtte måneder etter overtakelsen. Hvis ikke entreprenør går til rettslige skritt innen denne fristen tapes kravet alene av den årsak.

Et rettslig skritt vil i så fall kunne være å ta ut forliksklage. Fordelen at det arbeid som må nedlegges for å utarbeide en forliksklage er vesentlig mindre enn det som kreves dersom man tar ut en stevning.

En forliksklage vil gjerne ende med at at forliksrådet innstiller behandlingen etter å ha mottatt motpartens tilsvar. Begrunnelsen for å innstille er normalt at forliksrådet mangler kompetanse til å behandle en slik sak.  

Når forliksrådet har innstilt saken er fristen avbrytes, men virkningen av dette varer ikke lenger enn ett år regnet fra tidspunktet for når forliksrådet innstilte saken. Dette følger av en nylig avsagt dom i Høyesterett (HR-2023-00766-A). Av den følger det at man må huske på å ta ut stevning senest ett år etter at forliksrådet innstilte saken. Gjør man ikke det foreldes kravet.

Til tross for det som er skrevet ovenfor starter de alle fleste entreprisetvister med en stevning som sendes inn til tingretten.  

Tvistebeløpene vil som oftest være vesentlig høyere enn kr 200 000, og begge parter vil som oftest ha vært bistått av advokat. Av den grunn er det ikke noe lovpålagt krav å starte et saksanlegg med forliksklage, jfr tvistel § 6-2 (2) bokstav a.  

Arbeidet med en stevning kan være omfattende, men det kan også gjøres forholdsvis enkelt. Her kan det være til dels store forskjeller fra advokat til advokat med hensyn til hvordan man velger å legge det opp.

Når det er sagt må vi tilføye at tvisteloven - som er den lov advokater forholder seg til når en sak bringes inn for domstolene - forutsetter at stevningen er så grundig utformet at man som utgangspunkt skal kunne behandle saken basert på det som står i den. Følgelig er det nødvendig å legge ned en del arbeid i en stevning.

Omfanget av arbeid med en stevning i en entreprisetvist kan bli stort - rett og slett fordi slike tvister pleier å bestå av mange krav og et stort faktum.

Når stevningen har kommet inn til domstolen videresender den stevningen til motparten, eller motparts advokat. Den saksøkte får så en frist på tre uker for å inngi sitt tilsvar. Som oftest anmoder saksøktes advokat om fristforlengelse og normalt innvilges dette.

Som for stevningen følger det av tvisteloven at tilsvaret skal være så komplett at saken kan avgjøres på grunnlag av tilsvaret (og stevningen). Følgelig må det også nedlegges en god del arbeid med tilsvaret.

Selv om stevning og tilsvar kan bli omfattende, er det normalt at begge parter må supplere sin fremstilling med nye prosesskrift og flere dokumentbevis.

De fleste som har vært involvert i rettstvister er også kjent med muligheten for at partene møtes til såkalt "rettsmekling".

Rettsmekling er først aktuelt etter at partene har inngitt hhv stevning og tilsvar. Følgelig vil partene ha lagt ned et ganske omfattende arbeid før rettsmekling kan gjennomføres.

Saksgangen er at saksforberedende dommer innkaller partene til et forberedende rettsmøte etter at tilsvaret er mottatt.

I dette møtet - som oftest gjennomføres pr telefon - tar saksforberedende dommer bl.a. opp spørsmålet om rettsmekling med partene.

Dersom ikke saken løses gjennom rettsmekling berammes det et tidspunkt for når hovedforhandlingen skal starte, og hvor lang tid som skal avsettes.

Dommeren fastsetter også en siste frist for all saksforberedelse (sluttfristen).

Etter at hovedforhandlingen er gjennomført, avsies dommen, og den part som er misfornøyd har mulighet for å anke.

Ankeforberedelse og -forhandling foregår i prinsippet på samme måte som for tingretten.

Hvis vi skal oppsummere må det være at den som ikke klarer å fremforhandle en minnelig løsning på andre måter, og som velger å få saken avgjort ved ordinær domstolsbehandling, må være forberedt på en tids- og ressurskrevende prosess.

6. Kort om kostnadsutviklingen ved prosess for de ordinære domstoler  

I NOU 2020:11 "Den tredje statsmakt – Domstolene i endring" har Domstolkommisjonen bl.a skrevet om utviklingen av tilkjente sakskostnader fra 2009 til 2018, se NOU’ens kapittel 24.  

Det er ikke tvilsomt at størrelsen på tilkjente sakskostnader har vokst betydelig i denne tidsperioden, og det er ingen grunn til å tro at ikke utviklingen har fortsatt etter 2018.

Samtidig må det tilføyes at når det gjelder entreprisetvister fremgår det av NOU'en at det synes ikke å være et urimelig forhold med saksomkostningenes størrelse i forhold til størrelsen på de beløp partene tvister om. I hvert fall ikke hvis man sammenlikner med andre typer tvister.

Mange har synspunkter på hvorfor kostnadene har økt.

Hva man anser for å være viktigst beror nok på ståstedet man har - som så mye annet.

Antagelig er det en kombinasjon av flere forhold.

Noen vil fremheve advokaters timesats.

For høyt spesialiserte advokater i store advokatfirmaer vil timesatsen være til høy og det trekker kostnadsnivået opp.

Samtidig utføres svært mye av arbeidet i slike firmaer av advokater med lavere timesats slik at snittprisen blir en del lavere

Man må likevel ikke glemme at man har en motpart, og denne kan skape mye merarbeid for ens egen advokat.

Før man tar ut søksmål må man derfor ikke glemme at de samlede omkostninger vil kunne bli høye - rett og slett fordi det ligger i sakens natur at partene er uenige, og begge vil gjøre mye for å sikre seg slik at de ikke taper saken.

En annen årsak til kostnadsutviklingen er dagens prosessordning som må kunne sies å være mer formalistisk enn tidligere.  

Partene må legge ned mye arbeid på et tidlig tidspunkt, og det kan bli kostbart i omfattende saker som entreprisetvister.

Dette gjelder i enda større grad etter at det ble vanlig å gjennomføre rettsmekling. For øvrig skriver vi en del om utenrettslig mekling i en annen artikkel, les mer her.   

Dersom en tvist ikke løses i en rettsmekling fortsetter saksforberedelsen som kan bli både omfattende og langvarig.

Når man nærmer seg slutten skal hver av partene utarbeide sluttinnlegg.

Selv om sluttinnlegget skal være forholdsvis kort og poengtert tvinges partenes advokater å gjennomgå alt av prosesskrift og bevis for ikke overse noe som bør behandles i sluttinnlegget.

I forbindelse med hovedforhandlingen utarbeider advokatene disposisjoner over alt de skal si i retten, og det arbeidet vil også være ressurskrevende.

Til slutt må vil vi påpeke at omfanget av bevis i en entreprisetvist er som oftest stort.

Kontraktene er normalt omfangsrike, det eksisterer store mengder med referater fra ulike typer møter, email-korrespondanse er gjerne omfattende og oftest er det en dårlig struktur på hva som behandles hvor.

Varsler/ krav og svar på slike vil det gjerne være mye av, man har fremdrifts- og/ eller bemanningsplaner som må gjennomgås der det er relevant, og det samme gjelder  tegninger og tegningsrevisjoner.

I saker om mangler har man også rapporter fra ulike sakkyndige å forholde seg til, og en rekke vitner som man må prate med. I tillegg kommer fotografier, videofilmer, oppmålinger og annen form for bevismateriale.

Ofte skaper mailkorrespondansen mye arbeid. Mail benyttes langt på vei til erstatning for telefonsamtaler.

Tidligere kunne man naturligvis ikke bruke tid på å studere hva folk hadde snakket om - man måtte føre personer som vitner isteden.

Nå som mail benyttes som et alternativ til ordinære samtaler ender man gjerne opp med å gjennomgå mailkorrespondansen og det kan bli svært tidkrevende.  

I tillegg til ressursbruk på advokatene påføres den enkelte part også store, interne kostnader fordi det er noen som må holde tak i slike rettsprosesser. Dette vil ofte være ressurser man kunne ha benyttet i nye prosjekter for å skape nye verdier, men som må benyttes til å håndtere gamle tvister.

7. Oppsummering  

Bygg- og anleggsprosjekter er ofte preget av konflikt og mange saker ender med tvist.

Tvistesaker medfører en ikke ubetydelig tids- og ressursbruk.  

Forklaringen på kostnadsøkningen de siste tjue år er sammensatt, men det er ingen ting som taler for at kostnadsutviklingen vil gå motsatt vei.    

I tillegg til artikkelen om utenrettslig mekling viser vi til artikkelen om standardkontraktenes bestemmelser om tvisteløsning på siden, les her.