1. Innledning
Temaet for denne artikkelen er foreldelse av krav.
Innenfor entrepriseretten er det særlig to typer krav som er aktuelle, nemlig foreldelse av pengekrav og foreldelse av mangelskrav.
Overskriften inneholder også «reklamasjon». Vi skal ikke bruke mye plass på reklamasjonsregler siden disse behandles i forbindelse med de enkelte standardkontraktene. For de overordnede kontraktene finner du artikkelen om reklamasjon her.
Poenget i denne artikkelen er å få frem at foreldelse og reklamasjon er to forskjellige regelsett, og begge må tas hensyn til. Det er først og fremst ved mangler vi ser man tråkker feil her.
2. Kort om reklamasjonsreglene
Hvis det foreligger en mangel må man reklamere overfor den som er ansvarlig.
En reklamasjon må fremsettes «innen rimelig tid» etter at man «har eller burde ha oppdaget» mangelen.
I entrepriseforhold hvor man benytter NS-kontrakter eller der bustadoppføringsloven kommer til anvendelse, er absolutt siste frist for å reklamere fem år etter overtakelsen.
Unntak fra dette gjelder der hvor mangelen skyldes grov uaktsomhet eller forsett.
Hva som er «rimelig tid» for å reklamere etter at man «har eller burde ha oppdaget» vil kunne variere.
I forbrukerforhold kan «rimelig tid» være flere måneder, mens det i kontraktsforhold mellom profesjonelle (hvor man har benyttet en NS-kontrakt) vil fristen for å reklamere kun være noen få uker.
Uansett om man reklamerer innen «rimelig tid» som forbruker eller profesjonell, kan man altså reklamere i inntil fem år regnet fra overtakelsen.
3. Om reklamasjon og foreldelse
Erfaringsmessig ser vi mange blande sammen reglene om foreldelse og reklamasjon.
Mange tror at så lenge man har reklamert er rettighetene ivaretatt, og tenker ikke på at krav foreldes etter en viss tid.
Reglene om foreldelse og reglene om reklamasjon er imidlertid to helt forskjellige regelsett, og man må ikke blande disse sammen.
Dette er en alvorlig misforståelse som kan medføre at man taper store verdier fordi berettigede krav på mangelsutbedring, prisavslag og/ eller erstatning foreldes.
Derfor er det helt avgjørende at man forstår forskjellen.
Kort fortalt er den absolutte reklamasjonsfrist i de ulike standardkontraktene fem år regnet fra overtakelsen. Det samme gjelder i saker som reguleres av bustadoppføringsloven.
Den alminnelige foreldelsesfrist for f eks mangelskrav er derimot kun tre år, jfr foreldelsesloven § 3 nr 2. Det betyr at mangler som reklameres mer enn tre år etter overtakelse, er foreldet. Dette er utgangspunktet. I foreldelsesloven (§ 10 nr 1) er det imidlertid en bestemmelse om en tilleggsfrist på ett år regnet fra det tidspunktet man oppdaget, eller burde ha oppdaget, en skjult feil eller mangel. Konsekvensene, og hvorledes man skal forholde seg i slike situasjoner, kommer vi tilbake til.
Selv om man reklamerer tidsnok kan krav foreldes.
Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å reklamere på f eks overtakelsen eller i løpet av de første tre årene etter overtakelse for å unngå foreldelse. Man må følge opp overfor den man mener er ansvarlig for en mangel.
Dersom man har reklamert, tiden går og ingen ting skjer kan man risikere at de krav man hadde blir foreldet. Det hjelper ikke om man er i en dialog med den ansvarlige for mangelen. Foreldelsesfristen avbrytes kun på helt bestemte, lovregulerte måter.
Vi går derfor over til å behandle foreldelsesreglene.
4. Om foreldelse
4.1 Innledende kommentar
Som nevnt i punkt 1 er det erfaringsmessig i særlig to situasjoner foreldelsesreglene byr på særlige utfordringer i bygge og anleggskontrakter. For det første er foreldelsesreglene av særlig relevans i forbindelse med mangler. For det andre er de viktige å huske på når det gjelder manglende betaling av entreprenørens fakturaer, og da særlig for fakturaer utsendt i løpet av byggeperioden.
Vi behandler de to situasjonene hver for seg.
4.2 Foreldelse av mangelsansvar
Som nevnt i punkt 3 begynner foreldelsesfristen for mangler å løpe fra og med overtakelsesforretningen, jfr lov om foreldelse av 18.5.1979 nr 18, § 3 nr 2.
Det er først på overtakelsen oppdragsgiver har krav på å få feilfri «vare», og hver mangel representerer slik sett et mislighold av kontrakten.
Dette betyr at en mangel som påberopes på selve overtakelsesforretningen foreldes på dagen tre år etter overtakelsen, med mindre man har sørget for å avbryte foreldelsesfristen.
Vi behandler fristavbrudd i punkt 4.4 nedenfor.
Hva så med skjulte feil og mangler som ikke oppdages på overtakelsen, men på et senere tidspunkt?
Som nevnt har man anledning til å reklamere i en periode på fem år regnet fra overtakelsen, og erfaringsmessig oppdages de fleste skjulte feil og mangler i løpet av det første året.
Utgangspunktet er at krav for slike mangler foreldes tre år regnet fra overtakelsen.
Som nevnt i punkt 3 inneholder foreldelsesloven § 10 nr 1 en egen tilleggsfrist på ett år som kan anvendes ved skjulte feil og mangler.
Av denne bestemmelsen fremgår det at man får en tilleggsfrist på ett år til å avbryte foreldelse forutsatt at man har vært uvitende om mangelen («manglet nødvendig kunnskap»). Fristen på et år starter å løpe den dagen man «fikk eller burde skaffet seg» kunnskap om mangelen (som vi i så fall vil kalle en skjult mangel.
Bestemmelsens alternativ «burde skaffet seg» kan være litt skummel.
Ofte er det slik at mangler kan være kompliserte å avdekke. Mange ganger trenger man bistand fra sakkyndige, og det kan medgå en del tid før man får avklaret situasjonen.
Når det gjelder reklamasjonsreglene bør man – så snart man får en mistanke om at noe er, eller kan være, en mangel – fremsette en nøytral reklamasjon selv om det kreves ytterligere undersøkelser.
Tilleggsfristen på et år begynner som nevnt å løpe når man «fikk eller burde skaffet seg» nok informasjon til å forstå at det forelå en skjult feil eller mangel. Det kan tenkes at domstolene vil akseptere at det tidspunktet først forelå da man fikk en rapport fra en sakkyndig – forutsatt at man ikke drøyde unødvendig med å innhente en slik. Men, vi vil tilråde enhver om selv legge til grunn at friststart er på det tidspunktet man forstår at noe kan tenkes å være galt, og man burde forstå at en sakkyndig bør innhentes. Med andre ord – på det tidspunktet man sendte, eller burde ha sendt, en nøytral reklamasjon.
Siden det kan være tale om mange mangler i større prosjekter bør man ha et system hvor man loggfører alt, og i den forbindelse også de frister man må passe på for ikke risikere at krav foreldes.
Vi skal forsøke å illustrere det vi har skrevet med et eksempel.
En kontraktsgjenstand overtas/-leveres 1.1.2021.
Da følger det av hhv standardkontrakter og bustadoppføringslov at den absolutte reklamasjonsfrist utløper 1.1.2026.
Den ordinære foreldelsesfristen begynner også å løpe 1.1.2021, men som nevnt utløper den etter tre år, dvs 1.1.2024.
Hvis man oppdager en skjult mangel 1.1.2023 vil gjenstående del av den ordinære foreldelsesfrist være ett år (den utløper 1.1.2024).
I en slik situasjon får man ingen hjelp av tilleggsfristen på ett år siden den også utløper 1.1.2024.
Tilleggsfristen på ett år får man først hjelp av når mangler oppdages, eller burde ha vært oppdaget 2.1.2023, eller senere. Et krav som følge av mangler oppdaget fra og med 2.1.2023 foreldes suksessivt ett år etter at de ble, eller burde ha blitt, oppdaget.
Oppdager man derfor en mangel f eks 1.6.2025 og reklamerer slik man skal, vil gjenværende del av reklamasjonstiden være 6 måneder mens kravet foreldes senest 1.6.2026.
Tilleggsfristen på ett år har man også nytte av når den absolutte reklamasjonsfrist på fem år er utløpt, og man oppdager alvorlige skjulte feil og mangler. Hvis man kan sannsynliggjøre at slike alvorlige skjulte feil og mangler skyldes grov uaktsomhet eller forsett gjelder ikke reklamasjonsfristen, men man må likevel forholde seg til foreldelsesreglene.
4.3 Foreldelse av pengekrav
For pengekrav er regelen av disse foreldes tre år etter at man hadde krav på rettmessig betaling, jfr foreldelsesloven § 3 nr 1.
For en entreprenør som sender fakturaer i løpet av byggeperioden, og sluttfaktura i forbindelse med sluttoppgjøret, er det ikke vanskelig å fastslå når foreldelsesfristen begynner å løpe.
Mange har tidligere forholdt seg til sluttoppgjøret og sluttfakturaen, evt overtakelsestidspunktet, når det gjelder tidspunktet for foreldelsesfristens start.
Den 12.11.2013 avsa Høyesterett en dom (Rt 2013 s 1476) hvor nettopp tidspunktet for foreldelsesfristens oppstart var tvistetemaet. Dette var en entreprisekontrakt regulert av NS 8405, men de sentrale bestemmelsene gjaldt fakturering som er identiske i de ulike standardkontraktene og derfor avgjørende for alle.
Høyesterett kom til den konklusjon at NS 8405 punkt 28.1, som gir entreprenøren rett til å kreve avdragsbetaling under utførelsen av arbeidet, innebærer at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 3 nr. 1 begynner å løpe etter hvert som entreprenøren kan kreve betaling for utført arbeid. Det eksakte tidspunkt for fristens oppstart må justeres for bestemmelsen i punkt 28.1 andre ledd om at avdragsfaktura ikke kan sendes oftere enn en gang i måneden.
Utgangspunktet må da være at foreldelsesfristen for avdragsnotaer begynner å løpe på forfallstidspunktet for hver enkelt faktura, jfr foreldelsesloven § 3 nr 1 hvor det står at «foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse».
Det tilsvarende må gjelde andre typer fakturaer som avsendes i løpet av en byggefase, som f eks fakturaer som gjelder tilleggsarbeider. For slike arbeider er utgangspunktet i standarden at man ikke kan sende faktura før de aktuelle tilleggsarbeider er «ferdigstilt», jfr NS 8405 punkt 28.2, første ledd.
Standarden åpner likevel for at fakturering kan skje underveis såfremt arbeidene er «av lengre varighet».
Borgarting lagmannsrett behandlet spørsmålet om friststart for fakturaer som gjelder endrings- og regningsarbeider i en dom som ble avsagt 27.6.2024. Vi har skrevet om denne dommen under "Nyere rettspraksis" og du kan lese artikkelen her.
Lagmannsretten kom til at foreldelsesfristen begynner å løpe når entreprenøren har krav på oppfyllelse, og det følger av standardenes bestemmelse at han kan sende faktura når arbeidene er ferdigstilt. I de tilfeller arbeidene "er av lengre varighet" kom til lagmannsretten til at vilkåret "lengre varighet" er oppfylt hvis arbeidene varer lengre enn en måned.
Utgangspunktet bør derfor være at foreldelsesfristen for enhver faktura – uansett type arbeid – begynner å løpe ved forfall.
Siden Høyesterett uttrykker så vidt klart at foreldelsesfristen begynner å løpe etter hvert som man kan kreve betaling, bør en entreprenør ikke være tilbakeholden med å sende faktura når han har anledning til det. I tillegg bør han sørge for et godt system for oppfølgning av foreldelsesfristene (i tillegg til sine ordinære purrerutiner).
4.4 Avbrytelse av foreldelsesfrister
I praksis er det to former for fristavbrytelse som er aktuell i entrepriseforhold.
Enten avbrytes foreldelsesfristen ved at den ansvarlige erkjenner mangelen og mangelsansvaret, jfr foreldelsesloven § 14, eller man går til rettslige skritt ved å inngi en forliksklage, stevning til tingretten eller iverksetter voldgiftssak der dette er avtalt, jfr foreldelsesloven § 15.
Ofte er det ikke ønskelig å iverksette rettslige skritt for å avbryte foreldelsesfristen. Hvis den man anser ansvarlig heller ikke erkjenner sitt ansvar kan en mellomvei være at partene blir enige om å forlenge foreldelsesfristen. Dette gjøres ofte når man trenger mer tid til å utrede årsaks- og mulige ansvarsforhold.
At foreldelsesfristen kan forlenges ved avtale åpner foreldelsesloven § 28 opp for. Fristen kan ikke forlenges med mer enn tre år om gangen, men ikke for krav som allerede er foreldet.
5. Høyesteretts dom av 12.1.2023 (HR-2023-00093-A)
I våre artikler om avtaler har vi blant annet skrevet en artikkel om at avtaler kan inngås gjennom det som kalles konkludent adferd, les her.
En erkjennelse i foreldelsesloven § 14 sin forstand kan således også skje ved konkludent adferd.
Dersom en (under-)entreprenør igangsetter utbedringsarbeider etter at byggherren eller hoved-/totalentreprenør har reklamert, vil dette normalt anses som erkjennelse gjennom konkludent adferd.
I en forholdsvis nylig avsagt dom fra Høyesterett av 12.1.2023 problematiseres hvor langt en slik erkjennelse kan forstås.
I den saken hadde entreprenør forgjeves forsøkt å utbedre problemer med vannbåren varme. Utbedringsforsøkene hadde fokus på noe som senere viste seg ikke å være problemet. Etter at foreldelsesfristen hadde utløpt avdekket man at årsaken til problemene skyldtes noe helt annet, og at utbedringen av dette ville bli vesentlig mer omfattende. Det ble derfor fremmet krav om erstatning. Høyesterett kom – etter en helhetsvurdering – til at man ikke kan trekke den slutningen at selv om en entreprenør forsøker å utbedre på en måte, så innebærer ikke det samtidig en erkjennelse av enhver form for mangelsansvar. Foreldelsesfristen for enhver form for mangelsansvar ble derfor ikke ansett avbrutt ved erkjennelse (i form av konkludent adferd).
Vi har kommentert dommen under «Nyere rettspraksis», les her.
For både byggherrer og entreprenører er det derfor viktig å passe på foreldelsesfristen når man har mangler som det tar tid å utbedre.
