1. Innledning

Partenes avtale danner utgangspunktet for hva som skal betales.  

Standardkontraktene er likevel strukturert ut fra et prinsipp om at partene avtaler en bestemt sum som inklusive mva utgjør «kontraktsum».  

En kontraktsum kan bestå av en avtalt fikssum som ikke skal reguleres, med mindre det tilkommer endringer eller andre forhold som tilsier at entreprenør har krav på vederlagsjustering.  Et alternativ er at partene har avtalt en kontraktssum som skal reguleres. Det vil være situasjonen når man har avtalt enhetspriser for hele eller deler av leveransen. Kontraktssum vil i så fall være resultatet av enhetspriser multiplisert med antatte mengder. Når arbeidet er ferdigstilt måler man og multipliserer med de relevante enhetsprisene for så å avgjøre størrelsen på vederlaget.  

I kontrakter med enhetspriser vil det ofte være rundsumposter for en del ytelser som f eks rigg og drift.  

I begge tilfelle benytter partene priser som er avtalt i forkant og kanskje lenge før et arbeid kommer til utførelse. Underentreprenøren påtar seg da risikoen for at arbeidet kan bli mer kostbart å utføre enn forutsatt, mens hoved- eller totalentreprenør går glipp av mulige besparelser.  

Regningsprinsippet går ut på at underentreprenør skal få betalt for alt han tilfører byggeplass av arbeid og materiell tillagt et påslag. Påslaget skal dekke underentreprenørens indirekte kostnader pluss fortjeneste.  

Innen entrepriseretten anses regningsprinsippet for å være hovedregelen når det gjelder vederlagsberegning, men den er fravikelig. Det betyr at partene kan avtale alternative vederlagsmekanismer, men i mangel av slike avtaler er det regningsprinsippet som gjelder.  

2. Oversikt over reglene

Samtlige tre standardkontrakter har bestemmelser om regningsarbeid, nemlig NS 8415 punkt 31, NS 8416 punkt 23.4 og NS 8417 punkt 30.

3. Om vederlagsberegning  

Bestemmelsene i standarden er tilnærmet identiske. Siden totalentrepriser benyttes oftest tar vi utgangspunkt i NS 8417.  

I NS 8417 punkt 30.1 finner man definisjonen på hva som menes med regningsarbeid, nemlig at underentreprenør skal «ha betalt for nødvendige kostnader».  

I tillegg skal hoved-/ totalentreprenør betale et påslag til dekning av underentreprenørens «indirekte kostnader, risiko og fortjeneste».  

Påslaget avtales normalt i form av en prosentsats av kostnadene. Dersom slik prosentsats ikke er avtalt følger det av standardenes bestemmelser at partene skal benytte en «sedvanlig» prosentsats.

Ofte oppstår det diskusjon om regningsarbeidenes størrelse. Diskusjonen er gjerne knyttet til spørsmålet om kostnadene har vært «nødvendige». Man kan ha innvendinger til antall arbeidere, antall timer, om materialbruken har vært nødvendig, om det var nødvendig å ha tre gravemaskiner på byggeplass osv.  

Hvis samtlige kontraktsarbeider gjøres på regning vil entreprenør ha krav på det riggen koster (leie av brakke, heater), driftskostnader (som strøm, drivstoff til heater), timelønn til det mannskapet som er på byggeplass, timesats for maskiner og utstyr som benyttes, materialkostnad osv.  

En annen diskusjon som kan oppstå er der hvor partene har avtalt en fastpris og så skal noen arbeider gjøres på regning.  

I fastprisen vil det normalt ligge en del fellesytelser som f eks rigg og drift.  Når så regningsarbeidene utføres må underentreprenør benytte utstyr av samme type som inngår i rigg og drift posten. Et eksempel på dette kan være varmeovner og drift av disse.

Dersom regningsarbeider gjør det nødvendig med bruk av varmeovner kan spørsmålet bli om varmeovner inkl drift er «nødvendige kostnader» som kan faktureres som del av regningsarbeidene.  

Slike spørsmål må avgjøres helt konkret.

Hvis ovnene ikke er i bruk til de ordinære arbeider man har fast pris for, og så tas de i bruk til regningsarbeidene, vil man kunne innvende at underentreprenør har allerede fått betalt for ovnene gjennom fastprisen. Underentreprenør har ikke krav på å få betalt to ganger.

Skulle derimot sitasjonen være at de «faste» varmeovnene er i bruk og nye ovner må tilføres på grunn av regningsarbeidet, vil det være naturlig å anse disse kostnadene som «nødvendige» og derved kostnader som skal betales med tillegg av påslag.  

Normalt vil de største utgiftspostene ved regningsarbeider være timekostnad for mannskap og maskiner, materialinnkjøp, transportkostnader osv

Ved kontraktsinngåelse vil ofte partene ha avtalt faste timepriser for ulike stillingskategorier som formann, tømrer, rørlegger, hjelpemann osv. Det samme kan være avtalt for gravemaskin, dumper, lastebil med eller uten henger osv.  

Slike priser er i realiteten faste enhetspriser som skal legges til grunn når arbeid skal utføres på regning.  

Vi har erfart at partene har likevel blitt uenige om hva som skal betales pr time når det senere har vist seg at underentreprenør har leid inn mannskap til (vesentlig) lavere timepriser enn avtalt timepris.

Argumentet for ikke å betale avtalt timepris har da vært at entreprenør har kun krav på å få betalt sine faktiske kostnader tillagt avtalt påslag.

Etter vårt syn må det avgjørende være om partene har avtalt en fast timepris, eller ikke.

Er det avtaklt en fast timepris så er det denne som skal betales, men er slik timepris ikke avtalt er det den faktiske (lave) timeprisen som betales til utleier som skal betales, med tillegg av avtalt påslag.  

Partene pleier normalt også å avtale påslagsprosent for det tilfellet arbeider skal utføres på regning.  

Størrelsen på avtalt påslagsprosent vil variere, men i lang tid har det vært vanlig å benytte et påslag på 10 %.

Denne kan variere litt opp eller ned, og avgjørende vil ofte være størrelsen på prosjektet og hvilke typer arbeid og materiell det er tale om.

I store anleggskontrakter med svært høyt volum vil man nok se påslagsprosenter i underkant av 10 %, mens man i mer teknisk kompliserte bygg med kostbart utstyr vil kunne oppleve påslagsprosenter over 10 %.  

At det er en forskjell mellom disse to typene av arbeid er ikke bare volumforskjellene, men også formålet ved et påslag. Påslaget skal også dekke underentreprenørens kostnader i garantiperioden og mulige reklamasjonsarbeider.

I forlengelsen av dette vil man antagelig måtte si at sedvanlig påslagsprosent vil variere avhengig av type arbeid og fag.  

Som en tommelfingerregel vil et påslag i området 8 – 15 % være akseptabelt. Den underentreprenør som krever et påslag utover 15 % når intet er særskilt avtalt, vil ha bevisbyrden for at nivået er «sedvanlig».  

Når arbeider utføres på regning er det også et vilkår at kostnadene har vært «nødvendige».

‍Dette vilkåret har nær sammenheng til vilkåret om at regningsarbeider «skal drives rasjonelt og forsvarlig», jfr NS 8417 punkt 30.1, annet ledd.  

En side ved dette vilkåret er at underentreprenør bør være påpasselig og varsle dersom uventede forhold gjør arbeidene mer krevende enn forventet.

Dette for å unngå at timer og ressurspådrag blir avvist på uriktig grunnlag.  

Et annet råd er at man etablerer en rutine hvor man fotograferer byggeplassen rutinemessig for å sikre at det finnes dokumentasjon som kan underbygge ressursbruk.  

Til slutt nevnes at det ikke kan forventes at ethvert regningsarbeid skal utføres med kun et minimum av ressursbruk. Man må legge inn en viss romslighet i vurderingen.

Ingen prosjekter er like, og det gjelder også byggeplass, værforhold, transportavstander osv.

Man kan ikke forutsette at "alt går på skinner".  

4. Dokumentasjon av regningsarbeidene

Når arbeidene utføres på regning er underentreprenøren forpliktet til å dokumentere kostnadspådraget. Det som kreves betalt skal ha medgått til de arbeider som skal avregnes.  

I lys av dette bestemmer samtlige standardkontrakter at entreprenøren må sende «spesifiserte oppgaver over påløpte kostnader, herunder materialforbruk og forbruk av tid når det gjelder mannskap og maskiner» til total- eller hovedentreprenør, og de skal sendes «hver uke».  

Det fremgår fremgår også at total- eller hovedentreprenør kan kreve fremlagt ytterligere dokumentasjon og spesifikasjon dersom det oversendte ikke gir god nok forklaring.  

Når en slik forespørsel fremsettes bør man konkretisere hvorfor slik informasjon etterspørres, jfr NS 8417 punkt 30.3.1, annet ledd.  

Et slikt krav må fremsettes senest 14 dager etter at total- eller hovedentreprenøren mottok de spesifiserte oppgavene i første omgang. Underentreprenøren har deretter en ytterligere frist på minimum 14 dager til å supplere.  

5. Hoved- eller totalentreprenørs kontroll

Det følger av NS 8417 punkt 30.3.2, NS 8415 punkt 31.4 og NS 8416 punkt 23.4, tredje ledd at hoved- eller totalentreprenør må kontrollere de tilsendte oppgavene innen 14 dager etter mottak.  

Bestemmelsene sier ingen ting om hva det er hoved-/ totalentreprenør skal kontrollere.  

Når arbeider utføres på regning vil normalt hoved-/ totalentreprenør føre et særlig tilsyn med arbeidene. Man teller gjerne opp hvor mange folk underentreprenør har på byggeplass, at antallet står i rimelig forhold til det som skal gjøres, og ikke minst kan ledes av underentreprenøren, at mannskapet er i virksomhet uten (unødig) dødtid osv.  

Dersom hoved-/ totalentreprenør mener underentreprenøren ikke utfører arbeidet «rasjonelt og forsvarlig» bør han melde fra snarest mulig, og skriftlig.  

Når et arbeid utføres på regning for hoved-/ totalentreprenør vil situasjonen normalt også være den samme oppover mot byggherren. Følgelig vil nok også byggherren føre tilsyn og kontroll. Da kan det være fristende for hoved-/ totalentreprenør å overlate kontrollen til byggherren. Vi vil likevel ikke anbefale at hoved-/ totalentreprenør gjør det. Begrunnelsen er at man setter seg i en uheldig posisjon overfor en byggherre som kan påberoper at arbeidene ble unødig dyre nettopp fordi disse ble utført uten oppsyn av hoved-/ totalentreprenøren.  

«Attesterte timelister» er et velkjent begrep og benyttes om timelister underentreprenør har fremlagt fortløpende til hoved-/ totalentreprenør på byggeplass for bekreftelse, eller for attestasjon.  

Bestemmelsene i NS 8417 punkt 30.3 om «Kontroll og dokumentasjon» ivaretar denne attestasjonen siden hovedregelen er at timelister, materialsedler etc skal oversendes ukentlig, jfr punkt 30.3.1, første ledd.  

Likevel ser vi eksempler på at partene avtaler en ordning hvor timelister også skal attesteres fortløpende på byggeplass, og ofte i kombinasjon med at det er disse timelistene som skal oversendes for kontroll.  

Etter vårt syn er ikke dette et problem isolert sett. For en underentreprenør som har attesterte timelister å oversende bør det normalt være forholdsvis enkelt å få aksept for timene.  

Problemet oppstår når timelister ikke attesteres, og deretter oversendes i samsvar med standardkontraktenes bestemmelser og så returneres fordi de mangler attestasjon.  

Dersom det er avtalt en ordning med attestasjon på byggeplass bør underentreprenør reagere forholdsvis raskt hvis man opplever at timelister ikke attesteres.

I verste fall bør man varsle formelt slik at det finnes skriftlig dokumentasjon som synliggjør at ansvaret ikke ligger hos underentreprenøren.

En total- eller hovedntreprenør som ikke ønsker å attestere fordi han har saklige innvendinger til kostnadsbruken bør på sin side ta dette skriftlig opp med underentreprenør for på den måten sikre tidsnær dokumentasjon, og kontradiksjon.

Til slutt nevnes at den dokumentasjonen som underentreprenør har oversendt hoved-/ totalentreprenør skal «legges til grunn for oppgjøret» med mindre total- eller hovedentreprenør fremmer innsigelser innen 14 dager regnet fra mottak, jfr NS 8417 punkt 30.3.2, siste ledd og NS 8415 punkt 31.4, fjerde ledd.

6. Hva skjer hvis ikke underentreprenør oversender dokumentasjon ?  

For underentreprenør er det viktig å kunne dokumentere sin tid- og materialbruk slik dette fremgår av NS 8417 punkt 30.3.1, første og annet ledd.  

Det generelle utgangspunktet er at den som krever noe fra en annen, har bevisbyrden for at man faktisk har det kravet som gjøres gjeldende.

Følgelig vil en underentreprenør som kun oversender en faktura uten underlagsdokumentasjon, og som også har unnlatt å oversende dokumentasjon til kontroll hver uke,  tar en unødig høy risiko fordi sannsynligheten for å tape sitt i en etterfølgende rettssak vil da være forholdsvis stor.

En slik situasjon reguleres også uttrykkelig i standardkontraktene.

Det følger bl.a. av NS 8417 punkt 30.3.1, siste ledd at totalentreprenør blir ikke forpliktet til å betale mer enn det han «måtte forstå» at totalunderentreprenøren hadde av kostnader til det aktuelle arbeidet, med tillegg av avtalt eller sedvanlig påslag.  

Den samme regelen følger av NS 8415 punkt 31.4, femte ledd og NS 8416 punkt 23.4, fjerde ledd.  

7. Om kostnadsoverslag  

Alle tre standardkontrakter har en bestemmelse om at hoved- eller totalentreprenør kan be underentreprenør om et kostnadsoverslag, jfr NS 8417 punkt 30.2, NS 8415 punkt 31.2 og NS 8416 punkt 23.4, annet ledd.  

Dersom han ber om dette følger det av bestemmelsene at underentreprenøren er forpliktet til å utarbeide et slikt overslag.

I mellomtiden har hoved-/ totalentreprenør rett til å tilbakeholde betaling for regningsarbeidet.  

Det kan være utfordrende å utarbeide et kostnadsoverslag.  

Man gjør kanskje jobben på regning nettopp fordi det ikke har latt seg gjøre å gi en fast pris – i hvert fall en pris som begge parter kunne akseptere.

Usikkerheter har som regel sin motpost i høyt risikopåslag.  

På den andre siden er entreprenører normalt vant til å kalkulere, og underentreprenør er kun forpliktet til å utarbeide et overslag.  

Hoved-/ totalentreprenør kan være avhengig av et slikt overslag fordi byggherren krever dette, og uansett har total- eller hovedentreprenør behov for en viss kostnadsstyring.  

Blir kostnadsoverslaget for høyt kan jo dette være en grunn for å "avbestille" de aktuelle arbeidene.

Uansett vil man kunne ta et mer opplyst valg når man har en viss oversikt over de antatte fremtidige kostnader.   

Avslutningsvis nevnes at underentreprenør plikter å varsle «uten ugrunnet opphold» dersom han «får grunn til å anta» at kostnadsoverslaget vil bli overskredet, jfr NS 8417 punkt 30.2, annet ledd.  

I NS 8415 punkt 31.2, annet ledd og NS 8416 punkt 23.4, annet ledd er varslingsplikten knyttet opp til et vesentlighetskrav, men det gjelder ikke i NS 8417-kontrakter.  

8. Hoved-/ totalentreprenørens innsigelsesrett til de totale kostnader

Selv om underentreprenøren har fulgt bestemmelsene og dokumentert regningsarbeidene slik man skal, og total- eller hovedentreprenør har fulgt opp sine plikter og sågar godkjent disse etter hvert, har likevel sistnevnte en mulighet til å påberope at de totale kostnadene ved regningsarbeidene ble unødvendig høye.  

Dette er en sikkerhetsventil fordi det er ikke alltid like lett å holde kontroll med det som blir sluttsummen.

Regningsarbeid ble antagelig også valgt fordi det var vanskelig å beregne hva som måtte utføres av arbeider totalt sett.

Når arbeidene er ferdigstilt og man har fasitsvaret på sluttsummen er det også enklere å gjøre seg opp en vurdering.  

Det er likevel ikke likefremt og enkelt å få gjennomslag for at kostnadene ble unødvendig høye.  

For å nå frem med en slik anførsel må hoved-/ totalentreprenør kunne sannsynliggjøre at kostnadene faktisk ble «unødvendig» høye, og han må kunne sannsynliggjøre at det enten skyldtes «urasjonell drift» eller «annet uforsvarlig forhold» hos underentreprenøren, jfr NS 8415 punkt 31.4, siste ledd, NS 8416 punkt 23.4, siste ledd og NS 8417 punkt 30.3.2, siste ledd.  

Det skal normalt ganske mye til for å få rettens aksept for underentreprenørens samlede krav skal reduseres etter denne bestemmelsen.  

Som vi har gjort rede for; det er ikke tilstrekkelig at kostnadene ble høye. Det er en rekke individuelle forhold i et byggeprosjekt som gjøre at kostnadene har blitt høyere enn det man ville anta var "gjengs". Under enhver omstendighet må man sannsynliggjøre at de høye kostnadene skyldes "urasjonell drift" eller "annet uforsvarlig forhold" hos underentreprenøren.