1. Innledning

I NS 8417 kapittel III er det en bestemmelse som handler om de krav som skal stilles til kontraktsgjenstanden, og det er punkt 14.  

Denne bestemmelsen skulle man kanskje tro var unødvendig enn så lenge det er kontraktsdokumentene som forutsetningsvis sier hvilke krav som skal stilles til kontraktsgjenstanden.  

På den andre siden finner vi ikke en tilsvarende bestemmelse i NS 8415 eller NS 8416.

Bakgrunnen for dette er at totalunderentreprenøren skal detaljprosjektere i en NS 8417-kontrakt. Det er derfor viktig å ha bestemmelser som sikrer at kontraktsgjenstanden tilfredsstiller en del minimumskrav, med mindre noe annet fremgår av kontraktsdokumentene.

Med det sagt finnes det enkelte bestemmelser i NS 8415 og NS 8416 som regulerer noe av det samme vi finner i NS 8417 punkt 14.

I denne artikkelen skal vi gå mer detaljert inn i de enkelte underbestemmelsene som tilhører NS 8417 punkt 14 «Kontraktsgjenstanden», men først en oversikt over disse.

2. Oversikt over reglene  

3. Avtalte krav  

Den første bestemmelsen i NS 8417 punkt 14 «Kontraktsgjenstanden» er 14.1 som handler om «Avtalte krav».  

Der slås det fast at kontraktsgjenstanden skal leveres i samsvar med «avtalte krav», og det vises til kontraktsdokumentene med tilhørende tegninger, modeller, beskrivelser og eventuelle referanseobjekter.  

For ordens skyld nevnes at det også er en egen bestemmelse i utførelsesentreprisestandardene om at kontraktarbeidet skal oppfylle de krav som er angitt i kontrakten. Vi viser i den forbindelse til NS 8415 punkt 11.1, første ledd og NS 8416 punkt 11, første ledd.  

Vi går ikke mer inn på dette her, men viser til det vi har skrevet om kontraktsdokumenter og tolkning i artikkelen under temaet «Generelle bestemmelser», les her.  

4. Uspesifiserte deler

Videre følger det av NS 8417 punkt 14.2 at «(U)spesifiserte deler av kontraktsgjenstanden skal være av samme standard som de spesifiserte deler det er naturlig å sammenlikne med».  

Tilsvarende bestemmelse finner man i NS 8415 punkt 11.1, annet ledd og NS 8416 punkt 11, annet ledd. I disse Der står det at det det ikke er angitt kvalitetskrav «gjelder slike kvalitetskrav som er vanlig for tilsvarende arbeider».

5. «Byggherrens formål»

Det følger av NS 8417 punkt 14.3 at kontraktsgjenstanden skal «passe for de formål som byggherren har med denne, og som TUE var eller måtte være kjent med da kontrakten ble inngått».  

Denne bestemmelsen underbygger tolkningsregelen i NS 8417 punkt 2.2 første ledd om at «funksjonskravene og krav til løsninger, kvalitet eller merke som er spesifisert i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget gjelder foran løsninger» mm i totalunderentreprenørens tilbud med mindre det er tatt et «uttrykkelig forbehold».

6. Lover, forskrifter og offentlige vedtak  

Videre fremgår det av NS 8417 punkt 14.4 at kontraktsgjenstanden skal være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak.  

Man må kunne legge til grunn at totalunderentreprenør sørger for at kontraktsgjenstanden tilfredsstiller lovfestede minimumskrav selv om ikke disse er uttrykkelig definert eller presisert i tilbuds- eller konkurransegrunnlaget.  

Hvis ikke lovfestede minimumskrav blir oppfylt vil totalunderentreprenør (rent praktisk; totalentreprenøren) ikke få utstedt midlertidig brukstillatelse, og i hvert fall ikke ferdigattest.  

For øvrig er dette en plikt som påhviler alle med ansvarsrett etter plan og bygningslovens regler.  

Dersom lov, forskrift eller offentlige vedtak endres etter at underentreprenøren innga sitt tilbud, og dette får som konsekvens at kontraktsgjenstanden må endres, kan underentreprenøren sende krav om endring etter bestemmelsene i NS 8417 punkt 32.2.  

Forutsetningen er at underentreprenøren ikke burde ha tatt endringen i betraktning (og unngått konsekvensene) da tilbudet ble inngitt.  

7. Allmenne normer mv

I NS 8417 punkt 4.5 «Allmenne normer mv» slås det fast at kontraktsgjenstanden skal være i samsvar med «Norsk Standard og (…) allment aksepterte normer på tilbudstidspunktet».  

Dette henger også sammen med totalunderentreprenørens ansvar for å detaljprosjektere.  

Som vi senere kommer tilbake vil denne bestemmelsen også gi føringer av relevans for det som kalles systematisk ferdigstillelse (av tekniske systemer og anlegg).  

Det er utgitt Norske Standarder og veileder som på en grundig og detaljert måte forklarer hvordan man skal gå frem for å sikre seg at tekniske systemer og anlegg fungerer slik de er prosjektert – både enkeltvis, integrert med andre og som en samlet enhet hvor hele kontraktsgjenstanden er i drift.  

Vi kommer tilbake til dette i artiklene om avslutningsfasen.  

Dette er forhold som omfattes av artiklene om avslutningsfasen.  

8. Valg av løsninger

I NS 8417 punkt 14.6 «Valg av løsninger» finner man kanskje den bestemmelsen som best synliggjør det som normalt anses å være totalunderentreprenørens «gulrot» for å påta seg funksjonsrisikoen.  

Det følger av denne bestemmelsen at totalunderentreprenør har «rett til å velge hva slags materiale, utførelse og løsning han vil oppfylle kontrakten med» så lenge han holder seg innenfor kontraktens rammer.  

Denne valgretten gjør det mulig for totalunderentreprenør å bruke sin kompetanse og sine ressurser til å finne frem til løsninger, produkter, kvaliteter osv som er tilstrekkelig til å oppfylle funksjonskravene, men samtidig som totalentreprenør holder kostnadene så lave som mulig.  

Av og til kan man oppleve at totalentreprenøren mangler forståelsen for at totalunderentreprenøren skal ha denne valgfriheten.  

Et eksempel på denne problemstillingen finner vi en dom fra Borgarting lagmannsrett av 22.2.2024 (LE-2023-151768). Denne saken gjaldt riktig nok forholdet mellom byggherre og totalentreprenør hvor kontrakten var basert på NS 8407 og den aktuelle bestemmelsen var punkt 14.6. Dommen er likevel illustrerende for hvordan den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 punkt 14.6 skal forstås.  

I den saken var det inngått en kontrakt mellom en kommune og en entreprenør basert på NS 8407 (totalentreprise). I gjennomføringsfasen kom totalentreprenøren frem til en løsning for hvordan man kunne unngå setninger uten å benytte en løsning som kommunen hadde antydet i konkurransegrunnlaget. Det fremgikk av konkurransegrunnlaget at man antagelig måtte masseutskifte ned til 3 meter dybde. Totalentreprenøren fant en løsning som innebar masseutskifting ned til 1,6 meter, og fikk derved en besparelse. Kommunen gikk til søksmål fordi den mente at denne besparelsen skulle komme den til gode, og ikke totalentreprenøren.  

Kommunen tapte saken, og totalentreprenør beholdt den besparelsen han hadde oppnådd. Vi har omtalt dommen under «Nyere rettspraksis», les mer her.  

Alternativt kan man erfare at totalentreprenøren forsøker å begrense denne valgfriheten gjennom detaljerte beskrivelser som langt på vei medfører at man i realiteten nærmer seg en utførelsesentreprise.  

I den utstrekning totalentreprenør beholder all prosjektering for å ha kontroll på denne opp mot byggherren, bør man vurdere om det ikke er mer riktig for begge parter å benytte NS 8415 ned mot underentreprenør fremfor NS 8417. Da beholder totalentreprenør full kontroll av prosjektering og ivaretakelse av funksjonskravene, og kostnadene antagelig lavere siden underentreprenør ikke påtar seg denne risikoen.    

En annen metode kan være å stille krav om at totalunderentreprenør skal presentere 2-3 alternative jevnbyrdige løsningsforslag for nærmere spesifiserte delleveranser hvor totalentreprenøren kan velge fritt det man ønsker. Dette kan f eks være baderomsmoduler, kjøkkenløsninger, fasadeplater eller annet synlig.  

Der det inngås totalunderentreprisekontrakt vil ofte vilkårene mellom byggherre og totalentreprenør bli videreført mer eller mindre som de er, og uten at man har trukket ut de vilkårene som er spesifikke for den enkelte totalunderentreprenør. Da risikerer man å få en kontrakt som blir vanskelig å håndheve på en god måte. Et eksempel på en slik generell videreføring av krav til totalunderentreprenør er der hvor byggherren har stilt overordnede krav til LCC (livssykluskostnader) eller Breaam. I slike tilfeller vil det være sluttresultatet som avgjør om kravene er tilfredsstilt eller ikke. Oftest må man på et mer overordnet nivå beslutte hvor i prosjektet poengene for å oppnå avtalt Breeam-nivå skal hentes, og samme fremgangsmåte blir det med LCC. Følgelig kan ikke de enkelte totalunderentreprenør bidra så mye isolert sett fordi disse mangler det store overblikket. Derimot er det totalentreprenør som må bestemme hva den enkelte totalunderentreprenør skal bidra med.  

Avslutningsvis bemerkes at en totalentreprenør som underveis oppdager at totalunderentreprenøren benytter sin valgfrihet på en måte totalentreprenøren mener gir ham et dårligere sluttprodukt enn forutsatt, kan selvsagt gripe inn i totalunderentreprenørens valgfrihet underveis i byggeprosjektet. Gjør han det må imidlertid dette skje ved bruk av endringsordresystemet, se NS 8417 punkt 14.6, annet ledd.  

9. Gråkjær-dommen. Borgarting lagmannsretts dom av 27.1.2022 (LB-2020-066936)

Dommen inneholder bl.a. en god redegjørelse for totalentreprenørens oppgaver mht prosjektering og krav til kontraktsgjenstanden.  

Selv om dommen gjelder en kontrakt regulert av NS 8407 har den direkte overføringsverdi til NS 8417.

Selve saken gjaldt et landbasert fiskeoppdrettsanlegg utenfor Fredrikstad som ble prosjektert og delvis oppført med fundamenter som ikke var tilpasset lokale grunnforhold. Lagmannsretten kom til at totalentreprenøren (Gråkjær) var ansvarlig for at prosjekteringsfeilen oppsto ut fra en tolkning av forpliktelsene i totalentreprisen opp mot NS 8407, særlig punkt 14.

Fra dommen hitsettes følgende:  

«Prosjektering og utførelse av fundamenter er en del av totalentreprisen og som sådan Gråkjærs ansvar.

Det heter om prosjektering i NS 8407 punkt.16.1:

Er ikke annet avtalt, skal totalentreprenøren sørge for all nødvendig prosjektering for å kunne levere kontraktsgjenstanden i samsvar med kontrakten, herunder reglene i punkt 14.

Lagmannsretten nevner her at med «prosjektering» menes som regel det å beskrive detaljert det arbeidet som skal utføres, utarbeide tegninger, kartlegge hvilke funksjonskrav som stilles i lov, forskrift og kontrakt til arbeidsprosessene og resultatet, samt velge metoder, produkter og materialer som sikrer at funksjonskravene blir oppfylt.

Lagmannsretten skal på denne bakgrunn kort redegjøre for de plikter som kan utledes av NS 8407 punkt 14, som et utgangspunkt for den videre bedømmelse av kravene til Gråkjærs ytelse.

Utgangspunktet følger av punkt 14.1, hvor det fremgår at kontraktsgjenstanden må oppfylle de avtalte krav.

Det følger videre av punkt 14.3 at anlegget må passe med byggherrens formål, og det følger av samme bestemmelse annet ledd at valg av løsninger skal være tilpasset forholdene på stedet.

Av punkt 14.4 følger det også at kontraktsarbeidene skal leveres i samsvar med offentligrettslige krav, og av punkt 14.5 at de skal være i samsvar med allmenne normer – herunder Norsk Standard, med tilhørende utfyllende regler i de såkalte Eurokoder, som også vist til i kommentaren over. Lagmannsretten har ikke funnet det nødvendig for resultatet i saken med noen nærmere redegjørelse for Eurokodene i tillegg til det som kan utledes av punkt 14 i standarden.

Lagmannsretten finner også grunn til å nevne i denne sammenheng NS 8407 punkt 14.6 som gir totalentreprenøren en valgfrihet med hensyn til hvordan han vil oppfylle funksjonskravene.

Som nevnt over påtar totalentreprenøren seg en resultatforpliktelse. Typisk for totalentreprisekontrakter er at totalentreprenøren har en funksjonsrisiko, hvilket innebærer ansvar for at kontraktsgjenstanden oppfyller visse funksjoner. At bygget skal være fundamentert forsvarlig slik at anleggets laster føres ned i grunnen uten risiko for skjevsetninger som kan skade konstruksjonen, er utvilsomt en sentral funksjon for et anlegg med et komplekst lastbilde som skal plasseres på setningsømfintlig grunn.

Lagmannsretten er dermed enig med Fredrikstad Seafoods i at kontrakten må forstås som å inneholde et krav til en formålstjenlig og funksjonell fundamenteringsløsning. Hvordan Gråkjær valgte å prosjektere en slik løsning er ikke avgjørende, og fraværet av en beskrivelse av en konstruktiv armert bunnplate har ikke avgjørende betydning for tolkningen slik lagmannsretten ser det. Dette kan også utledes av totalentreprenørens valgrett, innenfor kontraktens rammer, til å prosjektere den løsning han finner hensiktsmessig, jf. punkt 14.6.

Fundamentenes hovedfunksjon er å overføre vekten av bygget ned til grunnen. En alminnelig god og fagmessig ytelse krever at fundamentene ivaretar denne funksjonen. For å oppnå dette, må totalentreprenøren ta hensyn til grunnforholdene. En fundamenteringsløsning som ikke er tilpasset grunnforholdene, og av den grunn ikke evner å holde bygget så stabilt at skjevsetningskader kan unngås, vil ikke tilfredsstille kravet til «allment aksepterte normer», jf. NS 8407 punkt 14.5.

‍