Denne dommen gjelder et rehabiliteringsprosjekt gjennomført som en totalentreprise. Kontraktsgjenstanden var et næringsbygg oppført på 1980-tallet som skulle dels ombygges og dels rehabiliteres. Det var avtalt risikoovergang for byggherrens prosjektering, jfr NS 8407 pkt 24.2. Vårt fokus i denne artikkelen er lagmannsrettens forståelse av NS 8407 pkt 22.3 «Totalentreprenørens arbeidsgrunnlag», tilbudsgrunnlaget og funksjonsbeskrivelsens betydning når man skal fastlegge hva totalentreprenør hadde «grunn til å regne med» og rettens mer overordnede vurdering av funksjonsfordeling og -risiko.

Det var totalentreprenør som anket tingrettens dom inn for lagmannsretten, mens byggherren innga en avledet anke. Totalentreprenøren tapte i det alt vesentlige, mens byggherren fikk et noe bedre resultat enn i tingretten. Byggherren ble tilkjent det meste av sitt krav på saksomkostninger.  

Dommen er på 68 sider og det faller for langt å redegjøre for alle forhold.  

Det vi finner særlig interessant er grunnlaget for noen av entreprenørens endringsordrekrav.  

Disse kravene har sitt utgangspunkt i det faktum at bygningen var fra 1980-tallet, og det var denne som skulle rehabiliteres. Bygningen utgjorde således totalentreprenørens arbeidsunderlag, jfr NS 8407 pkt 22.3. Denne bestemmelsen står i kapittel V som omhandler «Byggherrens ytelser».

Av denne bestemmelsen fremgår det at byggherren har risikoen for at arbeidsunderlaget «er slik totalentreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

Dette var en sentral anførsel fra totalentreprenørens side som lagmannsretten ikke tilla vekt. I sin begrunnelse for dette startet lagmannsretten med en grundig redegjørelse for funksjonsfordelingen mellom partene.  

I den forbindelse la retten svært stor vekt på byggherrens formuleringer i tilbudsgrunnlaget, og retten siterer flere sentrale formuleringer i dette. Formuleringer som i stor grad fikk som konsekvens at totalentreprenøren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget.  

I sin gjennomgang er det særlig et av de omtvistede endringsordrekravene som står i fokus, nemlig at eksisterende bæresystem var for svakt og måtte styrkes.  

Etter rettens syn var det klare utgangspunktet at «totalentreprenør (…) påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen og øvrige krav stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette både for forhold byggherren i noen grad hadde beskrevet, men også for forhold byggherren ikke hadde beskrevet i tilbudsgrunnlaget».

I funksjonsbeskrivelsen var det stilt en del spesifikke krav, men for de «arbeider og bygningsdeler som ikke er omtalt, står totalentreprenøren fritt til å utføre slik han vil så fremt plan- og bygningslovgivningen med tilhørende forskrifter, samt krav i ramme- og igangsettingstillatelser ivaretas. Det er totalentreprenørens ansvar å vurdere tilbudsmaterialet og medta alle arbeider slik at leveransen blir komplett og forskriftsmessig».

Totalentreprenøren måtte selv «prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse. …  Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder».

Disse sitatene hadde lagmannsretten hentet fra byggherrens funksjonsbeskrivelse og lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse bl.a. med det som ble sitert derfra.  

Videre fremholdt lagmannsretten at tilbyderne hadde blitt oppfordret til «å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv». I tilbudsreglene stod det også at tilbyderne måtte gjøre «egne forundersøkelser» og innhente «relevant informasjon».

Av særlig relevans for bæresystemet fremhevet lagmannsretten «at totalentreprenøren hadde ansvar for å «vurdere om det er nødvendig med forsterkninger eller økt antall søyler i forbindelse med ombyggingen»».

Siden funksjonsbeskrivelsen ikke var ment å være et tilnærmet komplett grunnlag for utførelsen, måtte totalentreprenør sørge for nødvendig prosjektering. I den forbindelse skriver lagmannsretten at det var totalentreprenørens «ansvar å gjøre nødvendige og mulige avklaringer av eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet før inngivelsen av tilbud, eventuelt ta forbehold i tilbudet».

Lagmannsretten la videre vekt på at «gjeldende offentligrettslige krav» skulle overholdes av totalentreprenør. Når det gjaldt bæresystemet kom lagmannsretten til den konklusjon at det var påregnelig at kravene i dag var strengere enn kravene på 1980-tallet.  

Om totalentreprenørens anførsel om at byggherren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget NS 8407 pkt 22.3 viste retten stort sett til de momentene som vi har redegjort for over. Dette var et rehabiliteringsprosjekt, det var påregnelig at kravene til laster hadde endret seg og blitt strengere siden 1980-tallet, og kontrakten ga uttrykk for at totalentreprenør måtte ta høyde for dette.  

Dommen inneholder også flere uttalelser om f eks tolkning av avtaler mellom profesjonelle parter, men det faller for langt å gå inn på disse i denne artikkelen.  

‍

‍

Denne dommen gjelder et rehabiliteringsprosjekt gjennomført som en totalentreprise. Kontraktsgjenstanden var et næringsbygg oppført på 1980-tallet som skulle dels ombygges og dels rehabiliteres. Det var avtalt risikoovergang for byggherrens prosjektering, jfr NS 8407 pkt 24.2. Vårt fokus i denne artikkelen er lagmannsrettens forståelse av NS 8407 pkt 22.3 «Totalentreprenørens arbeidsgrunnlag», tilbudsgrunnlaget og funksjonsbeskrivelsens betydning når man skal fastlegge hva totalentreprenør hadde «grunn til å regne med» og rettens mer overordnede vurdering av funksjonsfordeling og -risiko.

Det var totalentreprenør som anket tingrettens dom inn for lagmannsretten, mens byggherren innga en avledet anke. Totalentreprenøren tapte i det alt vesentlige, mens byggherren fikk et noe bedre resultat enn i tingretten. Byggherren ble tilkjent det meste av sitt krav på saksomkostninger.  

Dommen er på 68 sider og det faller for langt å redegjøre for alle forhold.  

Det vi finner særlig interessant er grunnlaget for noen av entreprenørens endringsordrekrav.  

Disse kravene har sitt utgangspunkt i det faktum at bygningen var fra 1980-tallet, og det var denne som skulle rehabiliteres. Bygningen utgjorde således totalentreprenørens arbeidsunderlag, jfr NS 8407 pkt 22.3. Denne bestemmelsen står i kapittel V som omhandler «Byggherrens ytelser».

Av denne bestemmelsen fremgår det at byggherren har risikoen for at arbeidsunderlaget «er slik totalentreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

Dette var en sentral anførsel fra totalentreprenørens side som lagmannsretten ikke tilla vekt. I sin begrunnelse for dette startet lagmannsretten med en grundig redegjørelse for funksjonsfordelingen mellom partene.  

I den forbindelse la retten svært stor vekt på byggherrens formuleringer i tilbudsgrunnlaget, og retten siterer flere sentrale formuleringer i dette. Formuleringer som i stor grad fikk som konsekvens at totalentreprenøren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget.  

I sin gjennomgang er det særlig et av de omtvistede endringsordrekravene som står i fokus, nemlig at eksisterende bæresystem var for svakt og måtte styrkes.  

Etter rettens syn var det klare utgangspunktet at «totalentreprenør (…) påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen og øvrige krav stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette både for forhold byggherren i noen grad hadde beskrevet, men også for forhold byggherren ikke hadde beskrevet i tilbudsgrunnlaget».

I funksjonsbeskrivelsen var det stilt en del spesifikke krav, men for de «arbeider og bygningsdeler som ikke er omtalt, står totalentreprenøren fritt til å utføre slik han vil så fremt plan- og bygningslovgivningen med tilhørende forskrifter, samt krav i ramme- og igangsettingstillatelser ivaretas. Det er totalentreprenørens ansvar å vurdere tilbudsmaterialet og medta alle arbeider slik at leveransen blir komplett og forskriftsmessig».

Totalentreprenøren måtte selv «prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse. …  Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder».

Disse sitatene hadde lagmannsretten hentet fra byggherrens funksjonsbeskrivelse og lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse bl.a. med det som ble sitert derfra.  

Videre fremholdt lagmannsretten at tilbyderne hadde blitt oppfordret til «å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv». I tilbudsreglene stod det også at tilbyderne måtte gjøre «egne forundersøkelser» og innhente «relevant informasjon».

Av særlig relevans for bæresystemet fremhevet lagmannsretten «at totalentreprenøren hadde ansvar for å «vurdere om det er nødvendig med forsterkninger eller økt antall søyler i forbindelse med ombyggingen»».

Siden funksjonsbeskrivelsen ikke var ment å være et tilnærmet komplett grunnlag for utførelsen, måtte totalentreprenør sørge for nødvendig prosjektering. I den forbindelse skriver lagmannsretten at det var totalentreprenørens «ansvar å gjøre nødvendige og mulige avklaringer av eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet før inngivelsen av tilbud, eventuelt ta forbehold i tilbudet».

Lagmannsretten la videre vekt på at «gjeldende offentligrettslige krav» skulle overholdes av totalentreprenør. Når det gjaldt bæresystemet kom lagmannsretten til den konklusjon at det var påregnelig at kravene i dag var strengere enn kravene på 1980-tallet.  

Om totalentreprenørens anførsel om at byggherren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget NS 8407 pkt 22.3 viste retten stort sett til de momentene som vi har redegjort for over. Dette var et rehabiliteringsprosjekt, det var påregnelig at kravene til laster hadde endret seg og blitt strengere siden 1980-tallet, og kontrakten ga uttrykk for at totalentreprenør måtte ta høyde for dette.  

Dommen inneholder også flere uttalelser om f eks tolkning av avtaler mellom profesjonelle parter, men det faller for langt å gå inn på disse i denne artikkelen.  

‍

‍

Denne dommen gjelder et rehabiliteringsprosjekt gjennomført som en totalentreprise. Kontraktsgjenstanden var et næringsbygg oppført på 1980-tallet som skulle dels ombygges og dels rehabiliteres. Det var avtalt risikoovergang for byggherrens prosjektering, jfr NS 8407 pkt 24.2. Vårt fokus i denne artikkelen er lagmannsrettens forståelse av NS 8407 pkt 22.3 «Totalentreprenørens arbeidsgrunnlag», tilbudsgrunnlaget og funksjonsbeskrivelsens betydning når man skal fastlegge hva totalentreprenør hadde «grunn til å regne med» og rettens mer overordnede vurdering av funksjonsfordeling og -risiko.

Det var totalentreprenør som anket tingrettens dom inn for lagmannsretten, mens byggherren innga en avledet anke. Totalentreprenøren tapte i det alt vesentlige, mens byggherren fikk et noe bedre resultat enn i tingretten. Byggherren ble tilkjent det meste av sitt krav på saksomkostninger.  

Dommen er på 68 sider og det faller for langt å redegjøre for alle forhold.  

Det vi finner særlig interessant er grunnlaget for noen av entreprenørens endringsordrekrav.  

Disse kravene har sitt utgangspunkt i det faktum at bygningen var fra 1980-tallet, og det var denne som skulle rehabiliteres. Bygningen utgjorde således totalentreprenørens arbeidsunderlag, jfr NS 8407 pkt 22.3. Denne bestemmelsen står i kapittel V som omhandler «Byggherrens ytelser».

Av denne bestemmelsen fremgår det at byggherren har risikoen for at arbeidsunderlaget «er slik totalentreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

Dette var en sentral anførsel fra totalentreprenørens side som lagmannsretten ikke tilla vekt. I sin begrunnelse for dette startet lagmannsretten med en grundig redegjørelse for funksjonsfordelingen mellom partene.  

I den forbindelse la retten svært stor vekt på byggherrens formuleringer i tilbudsgrunnlaget, og retten siterer flere sentrale formuleringer i dette. Formuleringer som i stor grad fikk som konsekvens at totalentreprenøren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget.  

I sin gjennomgang er det særlig et av de omtvistede endringsordrekravene som står i fokus, nemlig at eksisterende bæresystem var for svakt og måtte styrkes.  

Etter rettens syn var det klare utgangspunktet at «totalentreprenør (…) påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen og øvrige krav stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette både for forhold byggherren i noen grad hadde beskrevet, men også for forhold byggherren ikke hadde beskrevet i tilbudsgrunnlaget».

I funksjonsbeskrivelsen var det stilt en del spesifikke krav, men for de «arbeider og bygningsdeler som ikke er omtalt, står totalentreprenøren fritt til å utføre slik han vil så fremt plan- og bygningslovgivningen med tilhørende forskrifter, samt krav i ramme- og igangsettingstillatelser ivaretas. Det er totalentreprenørens ansvar å vurdere tilbudsmaterialet og medta alle arbeider slik at leveransen blir komplett og forskriftsmessig».

Totalentreprenøren måtte selv «prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse. …  Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder».

Disse sitatene hadde lagmannsretten hentet fra byggherrens funksjonsbeskrivelse og lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse bl.a. med det som ble sitert derfra.  

Videre fremholdt lagmannsretten at tilbyderne hadde blitt oppfordret til «å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv». I tilbudsreglene stod det også at tilbyderne måtte gjøre «egne forundersøkelser» og innhente «relevant informasjon».

Av særlig relevans for bæresystemet fremhevet lagmannsretten «at totalentreprenøren hadde ansvar for å «vurdere om det er nødvendig med forsterkninger eller økt antall søyler i forbindelse med ombyggingen»».

Siden funksjonsbeskrivelsen ikke var ment å være et tilnærmet komplett grunnlag for utførelsen, måtte totalentreprenør sørge for nødvendig prosjektering. I den forbindelse skriver lagmannsretten at det var totalentreprenørens «ansvar å gjøre nødvendige og mulige avklaringer av eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet før inngivelsen av tilbud, eventuelt ta forbehold i tilbudet».

Lagmannsretten la videre vekt på at «gjeldende offentligrettslige krav» skulle overholdes av totalentreprenør. Når det gjaldt bæresystemet kom lagmannsretten til den konklusjon at det var påregnelig at kravene i dag var strengere enn kravene på 1980-tallet.  

Om totalentreprenørens anførsel om at byggherren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget NS 8407 pkt 22.3 viste retten stort sett til de momentene som vi har redegjort for over. Dette var et rehabiliteringsprosjekt, det var påregnelig at kravene til laster hadde endret seg og blitt strengere siden 1980-tallet, og kontrakten ga uttrykk for at totalentreprenør måtte ta høyde for dette.  

Dommen inneholder også flere uttalelser om f eks tolkning av avtaler mellom profesjonelle parter, men det faller for langt å gå inn på disse i denne artikkelen.  

‍

‍

Denne dommen gjelder et rehabiliteringsprosjekt gjennomført som en totalentreprise. Kontraktsgjenstanden var et næringsbygg oppført på 1980-tallet som skulle dels ombygges og dels rehabiliteres. Det var avtalt risikoovergang for byggherrens prosjektering, jfr NS 8407 pkt 24.2. Vårt fokus i denne artikkelen er lagmannsrettens forståelse av NS 8407 pkt 22.3 «Totalentreprenørens arbeidsgrunnlag», tilbudsgrunnlaget og funksjonsbeskrivelsens betydning når man skal fastlegge hva totalentreprenør hadde «grunn til å regne med» og rettens mer overordnede vurdering av funksjonsfordeling og -risiko.

Det var totalentreprenør som anket tingrettens dom inn for lagmannsretten, mens byggherren innga en avledet anke. Totalentreprenøren tapte i det alt vesentlige, mens byggherren fikk et noe bedre resultat enn i tingretten. Byggherren ble tilkjent det meste av sitt krav på saksomkostninger.  

Dommen er på 68 sider og det faller for langt å redegjøre for alle forhold.  

Det vi finner særlig interessant er grunnlaget for noen av entreprenørens endringsordrekrav.  

Disse kravene har sitt utgangspunkt i det faktum at bygningen var fra 1980-tallet, og det var denne som skulle rehabiliteres. Bygningen utgjorde således totalentreprenørens arbeidsunderlag, jfr NS 8407 pkt 22.3. Denne bestemmelsen står i kapittel V som omhandler «Byggherrens ytelser».

Av denne bestemmelsen fremgår det at byggherren har risikoen for at arbeidsunderlaget «er slik totalentreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

Dette var en sentral anførsel fra totalentreprenørens side som lagmannsretten ikke tilla vekt. I sin begrunnelse for dette startet lagmannsretten med en grundig redegjørelse for funksjonsfordelingen mellom partene.  

I den forbindelse la retten svært stor vekt på byggherrens formuleringer i tilbudsgrunnlaget, og retten siterer flere sentrale formuleringer i dette. Formuleringer som i stor grad fikk som konsekvens at totalentreprenøren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget.  

I sin gjennomgang er det særlig et av de omtvistede endringsordrekravene som står i fokus, nemlig at eksisterende bæresystem var for svakt og måtte styrkes.  

Etter rettens syn var det klare utgangspunktet at «totalentreprenør (…) påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen og øvrige krav stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette både for forhold byggherren i noen grad hadde beskrevet, men også for forhold byggherren ikke hadde beskrevet i tilbudsgrunnlaget».

I funksjonsbeskrivelsen var det stilt en del spesifikke krav, men for de «arbeider og bygningsdeler som ikke er omtalt, står totalentreprenøren fritt til å utføre slik han vil så fremt plan- og bygningslovgivningen med tilhørende forskrifter, samt krav i ramme- og igangsettingstillatelser ivaretas. Det er totalentreprenørens ansvar å vurdere tilbudsmaterialet og medta alle arbeider slik at leveransen blir komplett og forskriftsmessig».

Totalentreprenøren måtte selv «prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse. …  Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder».

Disse sitatene hadde lagmannsretten hentet fra byggherrens funksjonsbeskrivelse og lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse bl.a. med det som ble sitert derfra.  

Videre fremholdt lagmannsretten at tilbyderne hadde blitt oppfordret til «å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv». I tilbudsreglene stod det også at tilbyderne måtte gjøre «egne forundersøkelser» og innhente «relevant informasjon».

Av særlig relevans for bæresystemet fremhevet lagmannsretten «at totalentreprenøren hadde ansvar for å «vurdere om det er nødvendig med forsterkninger eller økt antall søyler i forbindelse med ombyggingen»».

Siden funksjonsbeskrivelsen ikke var ment å være et tilnærmet komplett grunnlag for utførelsen, måtte totalentreprenør sørge for nødvendig prosjektering. I den forbindelse skriver lagmannsretten at det var totalentreprenørens «ansvar å gjøre nødvendige og mulige avklaringer av eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet før inngivelsen av tilbud, eventuelt ta forbehold i tilbudet».

Lagmannsretten la videre vekt på at «gjeldende offentligrettslige krav» skulle overholdes av totalentreprenør. Når det gjaldt bæresystemet kom lagmannsretten til den konklusjon at det var påregnelig at kravene i dag var strengere enn kravene på 1980-tallet.  

Om totalentreprenørens anførsel om at byggherren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget NS 8407 pkt 22.3 viste retten stort sett til de momentene som vi har redegjort for over. Dette var et rehabiliteringsprosjekt, det var påregnelig at kravene til laster hadde endret seg og blitt strengere siden 1980-tallet, og kontrakten ga uttrykk for at totalentreprenør måtte ta høyde for dette.  

Dommen inneholder også flere uttalelser om f eks tolkning av avtaler mellom profesjonelle parter, men det faller for langt å gå inn på disse i denne artikkelen.  

‍

‍

Denne dommen gjelder et rehabiliteringsprosjekt gjennomført som en totalentreprise. Kontraktsgjenstanden var et næringsbygg oppført på 1980-tallet som skulle dels ombygges og dels rehabiliteres. Det var avtalt risikoovergang for byggherrens prosjektering, jfr NS 8407 pkt 24.2. Vårt fokus i denne artikkelen er lagmannsrettens forståelse av NS 8407 pkt 22.3 «Totalentreprenørens arbeidsgrunnlag», tilbudsgrunnlaget og funksjonsbeskrivelsens betydning når man skal fastlegge hva totalentreprenør hadde «grunn til å regne med» og rettens mer overordnede vurdering av funksjonsfordeling og -risiko.

Det var totalentreprenør som anket tingrettens dom inn for lagmannsretten, mens byggherren innga en avledet anke. Totalentreprenøren tapte i det alt vesentlige, mens byggherren fikk et noe bedre resultat enn i tingretten. Byggherren ble tilkjent det meste av sitt krav på saksomkostninger.  

Dommen er på 68 sider og det faller for langt å redegjøre for alle forhold.  

Det vi finner særlig interessant er grunnlaget for noen av entreprenørens endringsordrekrav.  

Disse kravene har sitt utgangspunkt i det faktum at bygningen var fra 1980-tallet, og det var denne som skulle rehabiliteres. Bygningen utgjorde således totalentreprenørens arbeidsunderlag, jfr NS 8407 pkt 22.3. Denne bestemmelsen står i kapittel V som omhandler «Byggherrens ytelser».

Av denne bestemmelsen fremgår det at byggherren har risikoen for at arbeidsunderlaget «er slik totalentreprenøren hadde grunn til å regne med ut fra kontrakten, oppdragets art og omstendighetene for øvrig».

Dette var en sentral anførsel fra totalentreprenørens side som lagmannsretten ikke tilla vekt. I sin begrunnelse for dette startet lagmannsretten med en grundig redegjørelse for funksjonsfordelingen mellom partene.  

I den forbindelse la retten svært stor vekt på byggherrens formuleringer i tilbudsgrunnlaget, og retten siterer flere sentrale formuleringer i dette. Formuleringer som i stor grad fikk som konsekvens at totalentreprenøren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget.  

I sin gjennomgang er det særlig et av de omtvistede endringsordrekravene som står i fokus, nemlig at eksisterende bæresystem var for svakt og måtte styrkes.  

Etter rettens syn var det klare utgangspunktet at «totalentreprenør (…) påtok seg ansvaret og risikoen for all detaljprosjektering og utførelse som var nødvendig for å oppfylle funksjonsbeskrivelsen og øvrige krav stilt i tilbudsgrunnlaget. Dette både for forhold byggherren i noen grad hadde beskrevet, men også for forhold byggherren ikke hadde beskrevet i tilbudsgrunnlaget».

I funksjonsbeskrivelsen var det stilt en del spesifikke krav, men for de «arbeider og bygningsdeler som ikke er omtalt, står totalentreprenøren fritt til å utføre slik han vil så fremt plan- og bygningslovgivningen med tilhørende forskrifter, samt krav i ramme- og igangsettingstillatelser ivaretas. Det er totalentreprenørens ansvar å vurdere tilbudsmaterialet og medta alle arbeider slik at leveransen blir komplett og forskriftsmessig».

Totalentreprenøren måtte selv «prosjektere endelige løsninger etter de krav og forutsetninger som er beskrevet og totalentreprenøren er ansvarlig for alle grensesnitt. Entreprenøren er selv ansvarlig for å innhente alle relevante og nødvendige tilleggsopplysninger for å kunne gi tilbud på en komplett leveranse. …  Entreprenøren er ansvarlig for at alle arbeider utføres iht. gjeldende krav, lover, forskrifter, regler og standarder».

Disse sitatene hadde lagmannsretten hentet fra byggherrens funksjonsbeskrivelse og lagmannsretten begrunnet sin avgjørelse bl.a. med det som ble sitert derfra.  

Videre fremholdt lagmannsretten at tilbyderne hadde blitt oppfordret til «å undersøke eksisterende tegninger og annen prosjektering av eksisterende bæresystemer i Plan- og bygningsetatens arkiv». I tilbudsreglene stod det også at tilbyderne måtte gjøre «egne forundersøkelser» og innhente «relevant informasjon».

Av særlig relevans for bæresystemet fremhevet lagmannsretten «at totalentreprenøren hadde ansvar for å «vurdere om det er nødvendig med forsterkninger eller økt antall søyler i forbindelse med ombyggingen»».

Siden funksjonsbeskrivelsen ikke var ment å være et tilnærmet komplett grunnlag for utførelsen, måtte totalentreprenør sørge for nødvendig prosjektering. I den forbindelse skriver lagmannsretten at det var totalentreprenørens «ansvar å gjøre nødvendige og mulige avklaringer av eventuelle usikkerhetsmomenter i prosjektet før inngivelsen av tilbud, eventuelt ta forbehold i tilbudet».

Lagmannsretten la videre vekt på at «gjeldende offentligrettslige krav» skulle overholdes av totalentreprenør. Når det gjaldt bæresystemet kom lagmannsretten til den konklusjon at det var påregnelig at kravene i dag var strengere enn kravene på 1980-tallet.  

Om totalentreprenørens anførsel om at byggherren hadde risikoen for det fysiske arbeidsunderlaget NS 8407 pkt 22.3 viste retten stort sett til de momentene som vi har redegjort for over. Dette var et rehabiliteringsprosjekt, det var påregnelig at kravene til laster hadde endret seg og blitt strengere siden 1980-tallet, og kontrakten ga uttrykk for at totalentreprenør måtte ta høyde for dette.  

Dommen inneholder også flere uttalelser om f eks tolkning av avtaler mellom profesjonelle parter, men det faller for langt å gå inn på disse i denne artikkelen.  

‍

‍