1. Bakgrunn for temaet
Rettspraksis på entrepriserettens område handler som oftest om hvordan avtaler mellom partene skal forstås. Når domstolen skal ta stilling til dette må avtalen mellom partene tolkes.
Tolkning av avtaler gjøres i en rekke ulike sammenhenger, og ikke kun på entrepriserettens område. I rettspraksis har det derfor utviklet seg noen læresetninger om avtaletolkning i sin alminnelighet som vi skriver litt om i en egen artikkel kalt «Avtaletolkning»
I tillegg inneholder standardkontraktene (f eks NS 8407) egne tolkningsbestemmelser. Disse skriver vi om når vi gjennomgår de mest aktuelle bestemmelsene i de ulike standardkontraktene.
Tolkning av kontrakter forutsetter at det faktisk foreligger en kontrakt, eller en avtale om man vil.
Vi sier gjerne at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige.
Når en part påstår at det foreligger en avtale - til tross for at den ikke er skriftlig - er det den part som påstår at avtale er inngått som må sannsynliggjøre dette for domstolene. Vi sier at den part som påstår noe har bevisbyrden. I forlengelsen av dette må samme part også sannsynliggjøre hva en slik avtalen går ut på.
I sivile saker for domstolene innebærer begrepene "sannsynliggjøre" og "bevisbyrde" at det må være mer sannsynlig at partens påstand er riktig, enn det motsatte. Hvis man skulle utrykke dette i prosent vil man si at det må være mer enn 50 % sannsynlig at det som påstås er riktig.
I rettspraksis er det en rekke dommer som omhandler disse spørsmålene - i en rekke forskjellige varianter. Det er dommer hvor temaet er at en part påstår at avtale er inngått, mens motpart påstår det motsatte. Det er dommer hvor partene er enige om at en muntlig avtale er inngått, men man er uenige om innholdet i avtalen. Og så finnes det mange dommer hvor det foreligger skriftlige kontrakter, men partene er uenige om hvordan kontrakten skal forstås.
Innen entrepriseretten finner vi eksempler som dekker samtlige alternativer. Hvordan skriftlige entreprisekontrakter skal forstås er temaet i artikkelsamlingene for standardkontraktene på hhv over- og underordnet nivå.
I artikkelsamlingen "Avtalerett" ser vi nærmere på ulike former for avtaleinngåelse, og temaet er fordelt på tre artikler. Temaene for hver artikkel fremgår av overskriften til den enkelte artikkel, som er hhv «Avtaler inngått gjennom tilbud og aksept», «Forhandlinger og betydningen av forbehold», og «Avtaler gjennom konkludent adferd eller passivitet».
2. Tre grunnleggende forhold
2.1 Full avtalefrihet (med enkelte unntak)
I Norge er utgangspunktet at det er opp til den enkelte om man vil inngå en avtale, hvem man i så fall vil inngå avtale med, og hva avtalens innhold skal gå ut på.
Siden vi skriver for alle aktører innen bygg og anleggsbransjen må vi presisere at lov om offentlige anskaffelser med tilhørende forskrifter setter en rekke begrensninger og krav til offentlige aktører når det gjelder anskaffelse av bygge og anleggskontrakter. Dette regelverket er ufravikelig og representerer slik sett et inngrep i utgangspunktet om full avtalefrihet.
Det samme gjelder forbrukerlovgivning som f eks bustadoppføringsloven. I avtaler mellom en profesjonell og en forbruker er det ikke lov å avtale vilkår som er strengere overfor forbrukeren enn det som følger av bustadoppføringsloven.
Et tredje unntak, som også skyldes ufravikelig lovgivning, er samarbeidsavtaler som strider med konkurranselovgivningen. Den typen avtaler er det ikke lov å inngå, og overtredelser kan sanksjoneres med svært strenge virkemidler.
Et fjerde unntak gjelder avtaler som strider mot «ærbarhet». Innen bygge- og anleggsbransjen er det en kjent problemstilling at det inngås arbeidsavtaler med lønnsvilkår som ligger alt for lavt sammenliknet med de normer og avtaler som gjelder i norsk arbeidsliv. De verste tilfellene av slik sosial dumping kan nok sies å være i strid med ærbarhet.
Det er med andre ord ikke full avtalefrihet, men denne innskrenkes kun i de tilfeller hvor det eksisterer ufravikelige lover.
Konsekvensen av dette er at domstolene viker tilbake fra å sette avtaler, eller avtalevilkår, til side kun fordi den ene part anser avtalen, eller avtalevilkåret, for å være urimelig. Dette er ikke minst viktig å erindre for alle som aksepterer avtalevilkår som ikke er fremforhandlet, men kun ensidig bestemt av den ene parten.
2.2 Formfrihet
Med enkelte unntak kan partene selv beslutte hvordan en avtale skal inngås.
Partene kan gjerne nøye seg med en muntlig avtale som evt besegles med et håndtrykk, eller skrive ned noe på en serviett. Uansett vil slike avtaler avhenge helt av at man kan stole på sin avtalepart. Et ordtak sier at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige, og det er helt riktig. Problemet oppstår når det viser seg at partene er uenige om det er inngått en avtale, og uansett om avtalens eventuelle innhold.
En annen variant er at avtaler inngås formløst gjennom såkalt konkludent adferd. Et eksempel på konkludent adferd er når man går til kassen i matvarebutikk, legger varene på båndet og trekker bankkortet når butikkmedarbeideren har scannet alt man skal ha. Dette kan gjøres uten at noen sier et eneste ord – samtidig som det er klart for begge parter hva slags avtale som er i ferd med å inngås.
Et eksempel på avtale hvor det ikke gjelder formfrihet er arbeidsavtaler hvor det følger av arbeidsmiljøloven § 14-5 at arbeidsavtalen skal være skriftlige. Denne loven er ufravikelig og gitt for å beskytte den svake part i et ansettelsesforhold, nemlig arbeidstakeren.
Et annet eksempel hvor det ikke eksisterer formfrihet er forskrift om offentlige anskaffelser av 12.8.2016 nr 974 § 25-1 (5) hvor det fastslås at kontrakt først anses inngått «når begge parter har signert kontrakten».
2.3 Avtaler skal holdes
At avtaler skal holdes er noe som ligger spikret fast som en naturlig del av vår kulturkrets.
Selv om prinsippet er hauggammelt har vi en lovbestemmelse fra 15. april 1687 som fremdeles gjelder, og det er «Kong Christian Den Femtis Norske Lov» (NL). Det er kun et par bestemmelser i denne som fremdeles gjelder, og blant disse er punkt 5-1-2 som fastslår at alle avtaler som ikke er «imod Loven, eller Ærbarhed» skal holdes på alle punkter «saasom de indgangne ere».
Når man bringer en sak inn for domstolene må man erindre at denne bestemmelsen ligger godt og solid forankret hos dommerne. Man bør derfor ikke innlate seg på avtaler, eller avtalevilkår, man ikke kan akseptere i den tro at man kan få rettens bistand til å revidere eller oppheve avtalen eller avtalevilkåret. Med mindre de strider mot ærbarhet eller ufravikelig lovgivning, vel og merke.
4. Det videre opplegg
I punkt 1 har vi allerede redegjort for temaene vi har skrevet om i andre artikler. Vi ser ikke bort fra at det vil bli utarbeidet artikler om flere emner, men det får vi komme tilbake til etter hvert. Etter hvert som det avsies dommer av interesse for de temaene som behandles under «Avtalerett» vil vi supplere artiklene.
