1. Overordnet
Reglene om hvordan en avtale skal tolkes består av to bestemmelser, og disse er likelydende i NS 8411 og NS 8412.
Bestemmelsene er likelydende i de to standardene, og de redegjør kort og presist for gjeldende tolkingslære slik denne har blitt utviklet gjennom rettspraksis.
Vi gjennomgår de to bestemmelsene nedenfor, men først vil vi gi uttrykk for noen helt sentrale utgangspunkter.
2. Utgangspunkter
Hvis partene er enige om hva man har ment spiller det ingen rolle hvordan andre forstår innholdet i en avtale.
Det er derfor først og fremst ved uenighet mellom partene det blir viktig å ha noen kjøreregler for hvordan avtalen skal tolkes, eller forstås.
I tilfeller hvor en slik uenighet settes på spissen og partene går til domstolene for å få avgjort spørsmålet, vil partenes advokater normalt ha søkt etter støtteargumenter en rekke steder for å underbygge sin klients oppfatning av hva avtalen sier om det forhold som er omtvistet.
Støtteargumenter vil kunne finnes i partenes skriftlige dialog forut for avtaleinngåelsen, i dokumenter som f eks referater vedlagt avtalen, partenes kunnskap om hverandres behov, intensjoner eller begrensninger, praktisering av avtalen etter avtaleinngåelse osv.
Samtidig med dette trenger vi tolkingsregler som kan benyttes når man ikke klarer å finne frem til det mest sannsynlige tolkingsresultat på andre måter.
I de entrepriserettslige standardene har man også tolkingsregler. Ofte vil entreprisekontrakter inneholde et forholdsvis høyt antall dokumenter, og de vil også være utarbeidet over et forholdsvis langt tidsrom. Av den grunn inneholder entreprisekontraktene tolkningsregler som er vesentlig mer avanserte og omfattende enn de som er inntatt i NS 8411 og NS 8412. Man skal ikke se bort fra at slike tolkingsregler kan være relevante ved tolkning av avtaler om anskaffelse av byggevarer eller tilvirkede produkter. Følgelig kan det være relevant å lese vår artikkel om tolking av entrepriserettslige kontrakter som du bl.a. finner her.
Vi har også skrevet en artikkel om avtaletolking i profesjonelle forhold, og den finner du her.
3. Objektiv tolking
Punkt 9 er kortfattet, klar og nærmest stikkordspreget.
Den fastslår først at dersom det kan «godtgjøres» at partene har hatt en «felles forståelse» av avtalens innhold «ved avtaleinngåelsen» så skal denne legges til grunn.
Det er som oftest en slik påstått «felles forståelse» partenes advokater i en tvist vil søke å sannsynliggjøre eller bestride når man leter etter støtteargumenter slik vi skrev i punkt 2 over.
Dernest beskriver bestemmelsen hva som menes med en objektiv tolking, nemlig at man skal ta «utgangspunkt i en normal språklig forståelse». Hva som er «normal språklig forståelse» vil selvfølgelig kunne variere avhengig av det livsområdet man befinner seg på. Og det er en relevant faktor som må hensyntas. Likevel vil det være slik at man tar utgangspunkt i ordene slik disse er brukt, og slik en forstandig person vil oppfatte ordets betydning. Hvis en av partene har lagt et helt spesielt meningsinnhold inn i et ord eller uttrykk som senere blir omtvistet kan ikke dette spesielle meningsinnholdet tillegges vekt – med mindre det «godtgjøres» at motparten forstod dette og selv la meningsinnholdet til grunn ved avtaleinngåelsen.
At man legger til grunn en objektiv forståelse underbygges av at avtaler som inngås med utgangspunkt i standardkontrakter som NS 8411 og NS 8412 kan ha flere interessenter enn kun de to partene i selve avtalen. Det kan være banker, forsikringsselskaper, garantister, forretningsforbindelser som underleverandører eller grossister som hver for seg kan ha interesser i en slik avtale. Av hensyn til disse er det viktig at avtaler kan leses med utgangspunkt i det som må kunne anses å være en «normal språklig forståelse».
Videre vil vi påpeke at punkt 9 presiserer at det ikke er tilstrekkelig å lese avtalens bestemmelser isolert når man skal kartlegge innholdet. Det presiseres nemlig at samtlige avtaledokumenter skal «leses i sammenheng». I noen tilfeller kan en avtale bestå av svært mange dokumenter. Anskaffelsen vil ofte ha startet med et tilbudsgrunnlag fra kjøper, og under avklaringsmøter har partene kanskje kommet frem til presiseringer, endringer eller tilføyelser. Disse kan ha medført en revisjon av tilbudsgrunnlaget eller blitt nedfelt i et eller flere referater som deretter har blitt lagt sammen med det opprinnelige tilbudsgrunnlaget. Deretter har selger utarbeidet et formelt tilbud og så har partene gjennomført et eller flere forhandlingsmøter hvorfra det har blitt skrevet referat(-er). Alle de dokumenter som utarbeides i en slik prosess vil ofte legges inn som formelle vedlegg til et overordnet avtaledokument. Da kan man ende opp i en situasjon hvor det er motstrid mellom det som står i to forskjellige vedlegg. NS 8411 og NS 8412 gir ingen annen anvisning på hvordan slik motstrid skal løses enn at dokumentene skal «leses i sammenheng». Det er her de entrepriserettslige standardene har en egen bestemmelse om hvordan motstrid skal løses. Dette ved at nyere dokumenter går foran eldre, spesielle bestemmelser går foran generelle osv., ref vår artikkel som vi har vist til i punkt 2. Etter vårt syn vil slike prinsipper være egnet til å utfylle forståelsen av hva som menes med «leses i sammenheng», jfr punkt 9 i NS 8411 og NS 8412.
Punkt 9 avsluttes med en hevning til avtalens formål og hva som er en rimelig løsning.
Hvis avtalens formål var å sikre kjøper leveranser innen et svært kort tidsrom i et svært tidskritisk prosjekt, og selger deretter varsler at sentrale deler blir forsinket, kan formålsbetraktningen bidra til at vesentlighetskravet ved forsinkelser blir raskere oppfylt enn normalt.
Når man skal ta stilling til «rimelig løsning» vil en domstol måtte foreta en avveining mellom begge parters interesser, se hen til hva som må forventes i liknende saker og man vil forsøke å finne løsninger som er «rimelig» ut fra en normativ betraktning.
4. Uklarheter
Punkt 10 inneholder en regel fra avtaleretten som kalles uklarhetsregelen eller forfatterregelen.
Det står ikke eksplisitt i punkt 10, men det følger av rettspraksis at uklarhetsregelen kommer til anvendelse etter at man har benyttet de tolkningsprinsipper som vi har redegjort for i punkt 3, og man fremdeles er i tvil om riktig løsning.
Hvis det er situasjonen følger det av punkt 10 at uklarheten skal gå ut over den som har utarbeidet dokumentet.
Ofte vil ikke denne bestemmelsen være så lett å anvende dersom partene har fått sammen om å forfatte et avtaledokument. I så fall kan man kanskje finne støtte i et noe annet, men liknende, prinsipp om at uklarheter bør gå ut over den som hadde en foranledning til å formulere seg mer presist.
Hvis uklarheten fremgår av selve tilbudsgrunnlaget, jfr standardenes punkt 5.1, vil forfatterregelen tilsi at uklarheten går ut over kjøper. Det motsatte vil være resultatet dersom uklarheten finnes i selgerens tilbud, jfr punkt 5.2 eller i den etterfølgende ordrebekreftelsen, jfr punkt 5.3.
Men så kan man stille spørsmål om hva som blir riktig løsning der partene har skrevet referater fra avklarings- eller forhandlingsmøter og uklarheten kan tilbakeføres til et slikt dokument.
Utgangspunktet vil være at den som forfatter utkastet til referat bærer risikoen for uklarhet. Men, ofte blir referatene omforent ved at de øvrige deltakerne har lest gjennom og fått anledning til å komme med sine tilføyelser eller forslag til endringer. Dette slik at referatene fremstår som omforent. Da vil det kunne være vanskelig å benytte forfatterregelen, mens prinsippet om at den som hadde den burde ha formulert seg klarere har risikoen for uklarheten.
Et eksempel kan kanskje illustrere poenget. I løpet av partenes forhandlinger gir kjøper uttrykk for at han kommer til å trenge byggevarene noen uker etter avtaleinngåelse. Selger nedfeller dette i referatet. Partene inngår avtalen og kort tid deretter melder selger at varene vil bli levert fem uker senere. Kjøper reagerer på dette og melder tilbake at en leveranse om fem uker vil være alt for sent. Etter vårt syn vil ikke forfatterregelen være særlig til hjelp i dette tilfellet. Derimot vil prinsippet om at uklarheten bør gå ut over den som hadde størst interesse (foranledning) til å formulere seg mer presist. I eksempelet var det kjøper som ikke burde gitt uttrykk for «noen uker», men heller vært tydelig på når varene senest måtte ankomme byggeplass.
I punkt 9 siste ledd nevnes spesifikt at der hvor avtalen er et resultat av en formalisert konkurranse – som offentlige anskaffelser er et spesielt godt eksempel på – har oppdragsgiver et særlig ansvar for å formulere konkurransegrunnlaget «på en klar og entydig måte».
Det har seg nemlig slik at rettspraksis viser at uklarheter i konkurransegrunnlaget blir som hovedregel tolket i disfavør av oppdragsgiveren (dvs den offentlige byggherren). Vi har skrevet mer om dette i artikkelen «Avtaletolkning» som vi viste til i punkt 2.
