1. Overordnet
Standardenes bestemmelser er forholdsvis uttømmende og presise i sin angivelse av reglenes innhold. Samtidig viser de delvis til regler i kjøpsloven og dels til andre bestemmelser i standarden. I det følgende vil vi forsøke å samle trådene og illustrere med eksempler der dette anses hensiktsmessig.
Siden standardene bruker to ulike begreper, nemlig byggevarer (NS 8411) og produkter (NS 8412) velger vi å benytte «kontraktsgjenstanden» som et fellesbegrep.
2. Regelspeil
3. Om den alminnelige mangelsdefinisjonen
Den alminnelige mangelsdefinisjon fremgår av NS 8411 punkt 22.1 og NS 8412 punkt 24.1.
Bestemmelsene er i det alt vesentlige likelydende, med et lite forbehold når det gjelder avtaler som inkluderer montering.
Først og fremst foreligger det en mangel dersom kontraktsgjenstanden ikke samsvarer med det som er avtalt.
I standardene er det også vist til de øvrige kravene til hhv byggevarene (NS 8411 punkt 20) og til produktene (NS 8412 punkt 18).
Disse bestemmelsene inneholder også regler om at kontraktsgjenstanden skal «ha vanlig god kvalitet og holdbarhet» med mindre annet er avtalt («Alminnelige krav»), kontraktsgjenstanden skal svare til kjøpers særlige formål dersom dette er avtalt («Kjøpers særlige formål»), kontraktsgjenstanden skal oppfylle garanterte egenskaper når slike er gitt av selger («Garantier») og oppfylle offentligrettslige krav («Krav i lover og forskrifter»).
Vi har behandlet disse bestemmelsene mer detaljert i artikkelen «Øvrige krav til kontraktsgjenstanden» som kan leses her.
Kjøper har som hovedregel bevisbyrden for at det foreligger en mangel ved kontraktsgjenstanden. Dette følger av NS 8411 punkt 22.1, første ledd siste setning og NS 8412 punkt 24.1, annet ledd. Dette kommer til uttrykk ved at kjøper «må godtgjøre» sin påstand om at det foreligger en mangel ved kontraktsgjenstanden.
Unntak fra dette gjelder i de tilfeller selger har gitt en holdbarhetsgaranti. Da følger det av NS 8411 punkt 20.2, tredje ledd og NS 8412 punkt 18.2, tredje ledd at selger har bevisbyrden for at avvik fra garantien i denne perioden ikke dekkes av garantien.
Som vi kommer tilbake til i artikkelen om reklamasjonsreglene er den absolutte reklamasjonsfrist fem år. Det innebærer bl.a. at kjøper vil ha brukt kontraktsgjenstanden i ganske mange år dersom et mangelskrav gjøres gjeldende i siste del av denne perioden.
Følgelig er det spesielt viktig for selger at «normalt slit og elde» ikke er å anse som en mangel, jfr NS 8411 punkt 22.1, annet ledd og NS 8412 punkt 24.1, tredje ledd.
For en kjøper som vil gjøre gjeldende et mangelskrav etter f eks fire år hvor kontraktsgjenstanden har vært i bruk hos en eller flere sluttbrukere etter at den ble inkorporert i et bygg eller anlegg, er det rimelig klart at det kan bli krevende å sannsynliggjøre at den påberopte mangel ikke er et resultat av «normalt slit og elde». En kjøper vil derfor være best tjent med at selger utsteder en holdbarhetsgaranti slik at det er selger som får bevisbyrden.
Det foreligger heller ikke noen mangel dersom det påberopte forhold kan tilbakeføres til forhold kjøper selv har ansvar og/ eller risikoen for, jfr NS 8411 punkt 22.1 tredje ledd og NS 8412 punkt 24.1, fjerde ledd. Begge standarder nevner manglende oppfølgning av monteringsanvisning eller unnlatt «forventet oppbevaring, bruk, drift og vedlikehold» som eksempler på slike forhold på kjøpers side.
Siden det ikke er kjøper, men brukerne av bygget eller anlegget som til slutt skal hhv oppbevare, bruke, drifte og vedlikeholde kontraktsgjenstanden, er det viktig at kjøper mottar all relevant FDV-dokumentasjon fra selger. Dernest også formidle denne dokumentasjonen videre til sin kontraktsmotpart.
NS 8412 punkt 24.1, tredje ledd inneholder en tilleggsbestemmelse om selger ikke svarer for «avvik som skyldes kjøper eller forhold på kjøpers side, herunder feil ved kjøpers prosjektering».
I den forbindelse vil vi fremheve to forhold som vi kjenner godt fra entrepriserettslige problemstillinger.
For det første reiser det siterte en problemstilling knyttet til omfanget av kjøpers prosjektering. Vi har allerede skrevet om dette i en artikkel «Overordnet og om avtalte krav» punkt 3.2 som kan leses her, men finner likevel grunn til en liten repetisjon. Som nevnt er det forskjell på detaljprosjektering og angivelse av funksjonskrav. Hvis kjøper kun har beskrevet hvilke funksjoner som skal oppfylles, og det viser seg at feilene kan tilbakeføres til selve detaljprosjekteringen til selger, vil det være selger som er ansvarlig. Annerledes er det dersom kjøper har detaljprosjektert. Vi vil våge den påstanden at det er større risiko for feil i kjøpers prosjektering hvis denne har detaljprosjektert enn i de tilfeller hvor han kun har angitt sine funksjonskrav.
For det andre vil vi påpeke at partene kan avtale at ansvar og risiko for kjøpers prosjektering skal tiltransporteres selger. Normalt vil det være selger som har de beste forutsetninger og som kjenner det aktuelle fagområdet. Standardkontraktene har ingen egne bestemmelser om slik tiltransport, men hvis partene finner dette hensiktsmessig kan man f eks hente inspirasjon fra bestemmelsene om «Avtalt risikoovergang» i NS 8407 punkt 24.2. Vi har også skrevet en artikkel om denne bestemmelsen som finnes her.
4. Om brudd på selgers opplysningsplikt
Disse reglene finner man i NS 8411 punkt 22.2 og NS 8412 punkt 24.2, og de er identiske.
Tilsvarende regel finner man bla i kjøpsloven § 18, men denne bestemmelsen er noe mer streng mot selger enn det som følger av standardenes bestemmelser.
Det følger nemlig at standardene at selger må ha tilbakeholdt opplysninger om «vesentlige forhold» ved kontraktsgjenstanden for at det kan være tale om en mangel. Kjøpsloven § 18 oppstiller ikke et slikt vesentlighetskrav.
Hva som er «vesentlig» er man likevel nødt til å vurdere konkret.
Av bestemmelsene fremgår det videre at kjøper må ha hatt «grunn til å regne med å få» den opplysningen som selger har tilbakeholdt.
En slik vurdering blir lett ganske abstrakt. Hvis det først viser seg at selger har tilbakeholdt opplysninger om et «vesentlig forhold» som kjøper i etterkant gjør gjeldende er en mangel, så tror i hvert fall vi det vil kreves ganske gode argumenter for at kjøper likevel ikke hadde «grunn til å regne med å få» opplysningen senest ved inngåelsen av avtalen.
Til slutt vil vi fremheve at det eller de forhold som anføres å utgjøre en mangel må kjøper sannsynliggjøre ville ha «virket inn på avtalen». Hva slags innvirkning dette kan være vil kunne variere. Som eksempler nevnes at avtale ikke ville ha blitt inngått, at kjøper ville forhandlet om kjøpesummens størrelse eller krevd en garanti for varens egenskaper eller holdbarhet for å avbøte det «vesentlige forhold» som selger tilbakeholdt opplysninger om.
5. Om ting solgt «som den er»
Denne bestemmelsen finnes kun i NS 8411 punkt 22.3, og denne viser igjen til kjøpsloven § 19 første ledd som finnes her.
Utgangspunktet er at en vare kjøpt «som den er» ikke utløser mangelskrav.
Kjøpsloven § 19 første ledd regulerer derfor de situasjonene hvor kjøper likevel kan gjøre mangelsansvar gjeldende.
Disse unntakene er listet opp i § 19 første ledd bokstavene a – c, og omfatter a)uriktige opplysninger gitt av selger, b)selgers tilbakehold av opplysninger om «vesentlige forhold», samt at c)tingen «er i vesentlig dårligere stand enn det kjøper hadde grunn til å rekne med».
Når det gjelder alternativ a og b er det et vilkår at den uriktige eller tilbakeholdte opplysningen må «antas å ha innvirket på kjøpet», mens vesentlighetsvurdering i alternativ c skal ta utgangspunkt i «kjøpesummen og forholdene ellers».
Vi vil anta at denne bestemmelsen først og fremst får sin anvendelse ved salg og kjøp av brukte byggevarer, altså ved ombruk.
6. Om kjøpers onde tro mv.
Bestemmelsen om kjøpers onde tro finner man i NS 8411 punkt 22.4 og NS 8412 punkt 24.3
Bestemmelsene forklarer hva som menes med ond tro. Hvis kjøper allerede på avtaletidspunktet kjente eller måtte kjenne til de forhold som senere påberopes av kjøper som grunnlag for en mangelsanførsel, foreligger det «ond tro».
Det samme gjelder dersom kjøper har brutt sin undersøkelsesplikt i forbindelse med avtaleinngåelsen. I den forbindelse er det vist til kjøpsloven § 20 som bl.a. regulerer det alternativet at kjøper unnlater å undersøke kontraktsgjenstanden til tross for at selger har oppfordret til dette.
