Tvisten gjaldt i hovedsak hvem som var ansvarlig for en vesentlig mangel ved ventilasjonsanlegget i en byggherrestyrt delentreprise basert på NS 8407.

Partene i saken var et verft i rollen som byggherre og en ventilasjonsentreprenør (totalentreprenøren)

Byggherren hadde detaljprosjektert det meste av totalentreprenørens arbeider, og påberopte bl.a. at risikoen for egen prosjektering hadde blitt transportert til totalentreprenøren, jfr NS 8407 punkt 24.

Tingrettens konklusjon var at totalentreprenør hadde ansvar for mangelen fordi byggherrens funksjonskrav ikke var innfridd, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.

Saken gjaldt oppføring av dokkhall hvor verftet skulle ta imot skip og båter for reparasjon og vedlikehold vinterstid. Samlet prosjektkostnad var om lag 140 mnok hvor kontraktssummen for selve ventilasjonsentreprisen utgjorde 7 mnok.  

Når man arbeider med vedlikehold av skip og båter er det viktig med tilstrekkelig luftgjennomstrømning fordi man benytter bl.a. malingstyper og -teknikker som ellers kan påføre arbeiderne helseplager. Krav til tilfredsstillende arbeidsmiljø gjorde det derfor påkrevet med god ventilasjon tilpasset forholdene på stedet.  

På grunn av manglende ivaretakelse av ovennevnte funksjon (tilstrekkelig ventilasjon) karakteriserte byggherren prosjektet som et «kriseprosjekt». Av domspremissene fremgår det at dokkhallen ikke hadde vært i bruk fordi ventilasjonsanlegget ikke kunne «brukes som forutsatt».  

Byggherren anførte bl.a. at ventilasjonsanlegget ikke oppfylte lov og forskriftskrav, det ville medføre «potensielt helseskadelige konsekvenser» å benytte dokkhallen som planlagt og manglene var så alvorlige at det medførte «betydelige utbedringskostnader» å utbedre.    

Det faller for langt å gi en detaljert redegjørelse om de ulike forhold og partenes argumentasjon, men noen av de mest sentrale  anførslene nevnes nedenfor.  

Byggherren anførte bl.a. at totalentreprenøren var forpliktet til å levere en kontraktsgjenstand som passet «byggherrens formål» og «tilpasset forholdene på stedet». Det ble videre anført at kontraktsgjenstanden skulle være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak, og det ble anført at totalentreprenøren ikke kunne blindt forholde seg til det som fremgikk av kontraktsdokumentene.  

Det ble videre anført at ventilasjonsanlegget var underdimensjonert, at anlegget ikke kunne benyttes ved sprøytemaling (kun maling med kost eller rulle), og det var ikke tatt noen forbehold.  Byggherren anførte også anlegget ikke tilfredsstilte brannstrategien og TEK 17.  

Byggherren gjorde også gjeldende at totalentreprenøren hadde forsømt sin veiledningsplikt- og undersøkelsesplikt.  

Den tekniske totalentreprenøren anførte på sin side at anlegget var lovlig slik det var prosjektert og utført, men at problemet var byggherrens ønskede bruk. Det ble også anført at det var byggherren selv som hadde detaljprosjektert løsningen med unntak for selve kanalnettet. I forlengelsen av dette ble det anført at byggherren hadde brukt flere år på å detaljprosjektere, han hadde brukt faglig kvalifiserte rådgivere, mens totalentreprenør på sin side hadde fått svært kort tid på seg til å gi et fastpristilbud. Fremdriftsplanen var også stram og den hadde dagmulktbelagte frister.  

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det verken forelå en mangel ved totalentreprenørens leveranse eller brudd på totalentreprenørens veilednings- og undersøkelsesplikt.  

I domspremissene side 13 – 17 redegjør først lagmannsretten for entrepriserettslige prinsipper som den anser styrende for det resultatet som lagmannsretten kommer til lengre ned i dommen.  

Forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise ble fremhevet. Videre redegjør lagmannsretten kort for funksjonsfordelingsprinsippet hvor etter hver av partene har risikoen for svikt innen eget funksjonsområde. Utgangspunktet i en totalentreprise er som kjent at totalentreprenør prosjekterer og utfører på grunnlag av de funksjonskrav som byggherren har beskrevet.  

Lagmannsretten redegjør også for funksjonsbeskrivelser som står sentralt i totalentrepriser, og den redegjør kort om ytelsesbeskrivelser som lagmannsretten skriver er «normalt mer detaljert» enn funksjonsbeskrivelser.  

Det fremholdes også at selv om partene har valgt NS 8407 som kontraktsstandard vil det være «den konkrete kontraktsreguleringen av fordelingen av prosjekteringsansvaret som er avgjørende». I praksis ser man mange varianter fra byggherrer som kun har gjennomført en svært begrenset prosjektering til byggherrer som har utført «en ganske omfattende prosjektering (…) grensende til (…) en tradisjonell utførelsesentreprise».

Videre redegjør lagmannsretten om enkelte bestemmelser i NS 8407 som byggherren har vist til, så som punkt 14.3 (byggherrens formål) og punkt 14.4 (lover, forskrifter og offentlige vedtak). Dette er bestemmelser som gjelder «Krav til kontraktsgjenstanden» og som er behandlet i en artikkel du finner her.  

Det redegjøres også kort for bestemmelsene i punkt 16 som omhandler krav til totalentreprenørens prosjektering. Avslutningsvis redegjør lagmannsretten kort om reglene om tiltransport i NS 8407 punkt 24 som vi har skrevet om i en artikkel du finner her.  

Lagmannsretten redegjørelse for hvem av partene den anså som ansvarlig for manglene ved ventilasjonsanlegget er inntatt på side 17 – 23, og vi fremhever de punktene vi anser som mest sentrale.  

Det viktigste var at lagmannsretten anså byggherrens prosjektering for å være svært detaljert, den var utført av kvalifiserte rådgivere og det fremgikk av anbudsdokumentene at beskrivelsen skulle følges og oppfylles i totalentreprenørens leveranse.  

Lagmannsretten var ikke enig i byggherrens anførsel om at risikoen for hans prosjektering hadde blitt overført til totalentreprenøren. Det fremgikk ikke av kontrakten at slik tiltransport var avtalt.  

Lagmannsretten anså ikke byggherrens prosjektering for kun å være en funksjonsbeskrivelse hvor det var overlatt til totalentreprenør å detaljprosjektere sin løsning innenfor funksjonskravene, men som «en detaljert beskrivelse av hva som skal prises og leveres».  

Følgelig ble prosjekteringen ansett for fullt og helt å ligge innenfor byggherrens ansvars- og risikoområde.  

Dette gjaldt også det forhold at anlegget ikke kunne benyttes til sprøytemaling.  

I den forbindelse redegjør lagmannsretten for en uttalelse fra en av byggherrens egne sakkyndige. Vedkommende forklarte at i prosjekteringsfasen hadde «han gjentatte ganger etterspurte nærmere informasjon om prosessene i dokken, særlig når det gjaldt maling, uten at dette ble grundig forklart. Han la derfor til grunn at når det er tale om maling så gjaldt det maling med rull, og anlegget er dimensjonert for det».  

Lagmannsrettens kommentar til dette var at «når byggherrens rådgiver har en slik forståelse av prosessene er det vanskelig for lagmannsretten å forstå at entreprenøren måtte forstå at det måtte tas høyde for spraylakkering».

Om byggherrens anførsel om at totalentreprenøren hadde misligholdt sin veiledningsplikt ga lagmannsretten uttrykk for at denne plikten ikke kan gå særlig langt, og særlig ikke der hvor byggherren har egne rådgivere som har bistått seg.  

Lagmannsrettens konklusjon var således at totalentreprenør ikke hadde levert noe annet enn det som var avtalt, og følgelig forelå ingen mangel.  

Tvisten gjaldt i hovedsak hvem som var ansvarlig for en vesentlig mangel ved ventilasjonsanlegget i en byggherrestyrt delentreprise basert på NS 8407.

Partene i saken var et verft i rollen som byggherre og en ventilasjonsentreprenør (totalentreprenøren)

Byggherren hadde detaljprosjektert det meste av totalentreprenørens arbeider, og påberopte bl.a. at risikoen for egen prosjektering hadde blitt transportert til totalentreprenøren, jfr NS 8407 punkt 24.

Tingrettens konklusjon var at totalentreprenør hadde ansvar for mangelen fordi byggherrens funksjonskrav ikke var innfridd, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.

Saken gjaldt oppføring av dokkhall hvor verftet skulle ta imot skip og båter for reparasjon og vedlikehold vinterstid. Samlet prosjektkostnad var om lag 140 mnok hvor kontraktssummen for selve ventilasjonsentreprisen utgjorde 7 mnok.  

Når man arbeider med vedlikehold av skip og båter er det viktig med tilstrekkelig luftgjennomstrømning fordi man benytter bl.a. malingstyper og -teknikker som ellers kan påføre arbeiderne helseplager. Krav til tilfredsstillende arbeidsmiljø gjorde det derfor påkrevet med god ventilasjon tilpasset forholdene på stedet.  

På grunn av manglende ivaretakelse av ovennevnte funksjon (tilstrekkelig ventilasjon) karakteriserte byggherren prosjektet som et «kriseprosjekt». Av domspremissene fremgår det at dokkhallen ikke hadde vært i bruk fordi ventilasjonsanlegget ikke kunne «brukes som forutsatt».  

Byggherren anførte bl.a. at ventilasjonsanlegget ikke oppfylte lov og forskriftskrav, det ville medføre «potensielt helseskadelige konsekvenser» å benytte dokkhallen som planlagt og manglene var så alvorlige at det medførte «betydelige utbedringskostnader» å utbedre.    

Det faller for langt å gi en detaljert redegjørelse om de ulike forhold og partenes argumentasjon, men noen av de mest sentrale  anførslene nevnes nedenfor.  

Byggherren anførte bl.a. at totalentreprenøren var forpliktet til å levere en kontraktsgjenstand som passet «byggherrens formål» og «tilpasset forholdene på stedet». Det ble videre anført at kontraktsgjenstanden skulle være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak, og det ble anført at totalentreprenøren ikke kunne blindt forholde seg til det som fremgikk av kontraktsdokumentene.  

Det ble videre anført at ventilasjonsanlegget var underdimensjonert, at anlegget ikke kunne benyttes ved sprøytemaling (kun maling med kost eller rulle), og det var ikke tatt noen forbehold.  Byggherren anførte også anlegget ikke tilfredsstilte brannstrategien og TEK 17.  

Byggherren gjorde også gjeldende at totalentreprenøren hadde forsømt sin veiledningsplikt- og undersøkelsesplikt.  

Den tekniske totalentreprenøren anførte på sin side at anlegget var lovlig slik det var prosjektert og utført, men at problemet var byggherrens ønskede bruk. Det ble også anført at det var byggherren selv som hadde detaljprosjektert løsningen med unntak for selve kanalnettet. I forlengelsen av dette ble det anført at byggherren hadde brukt flere år på å detaljprosjektere, han hadde brukt faglig kvalifiserte rådgivere, mens totalentreprenør på sin side hadde fått svært kort tid på seg til å gi et fastpristilbud. Fremdriftsplanen var også stram og den hadde dagmulktbelagte frister.  

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det verken forelå en mangel ved totalentreprenørens leveranse eller brudd på totalentreprenørens veilednings- og undersøkelsesplikt.  

I domspremissene side 13 – 17 redegjør først lagmannsretten for entrepriserettslige prinsipper som den anser styrende for det resultatet som lagmannsretten kommer til lengre ned i dommen.  

Forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise ble fremhevet. Videre redegjør lagmannsretten kort for funksjonsfordelingsprinsippet hvor etter hver av partene har risikoen for svikt innen eget funksjonsområde. Utgangspunktet i en totalentreprise er som kjent at totalentreprenør prosjekterer og utfører på grunnlag av de funksjonskrav som byggherren har beskrevet.  

Lagmannsretten redegjør også for funksjonsbeskrivelser som står sentralt i totalentrepriser, og den redegjør kort om ytelsesbeskrivelser som lagmannsretten skriver er «normalt mer detaljert» enn funksjonsbeskrivelser.  

Det fremholdes også at selv om partene har valgt NS 8407 som kontraktsstandard vil det være «den konkrete kontraktsreguleringen av fordelingen av prosjekteringsansvaret som er avgjørende». I praksis ser man mange varianter fra byggherrer som kun har gjennomført en svært begrenset prosjektering til byggherrer som har utført «en ganske omfattende prosjektering (…) grensende til (…) en tradisjonell utførelsesentreprise».

Videre redegjør lagmannsretten om enkelte bestemmelser i NS 8407 som byggherren har vist til, så som punkt 14.3 (byggherrens formål) og punkt 14.4 (lover, forskrifter og offentlige vedtak). Dette er bestemmelser som gjelder «Krav til kontraktsgjenstanden» og som er behandlet i en artikkel du finner her.  

Det redegjøres også kort for bestemmelsene i punkt 16 som omhandler krav til totalentreprenørens prosjektering. Avslutningsvis redegjør lagmannsretten kort om reglene om tiltransport i NS 8407 punkt 24 som vi har skrevet om i en artikkel du finner her.  

Lagmannsretten redegjørelse for hvem av partene den anså som ansvarlig for manglene ved ventilasjonsanlegget er inntatt på side 17 – 23, og vi fremhever de punktene vi anser som mest sentrale.  

Det viktigste var at lagmannsretten anså byggherrens prosjektering for å være svært detaljert, den var utført av kvalifiserte rådgivere og det fremgikk av anbudsdokumentene at beskrivelsen skulle følges og oppfylles i totalentreprenørens leveranse.  

Lagmannsretten var ikke enig i byggherrens anførsel om at risikoen for hans prosjektering hadde blitt overført til totalentreprenøren. Det fremgikk ikke av kontrakten at slik tiltransport var avtalt.  

Lagmannsretten anså ikke byggherrens prosjektering for kun å være en funksjonsbeskrivelse hvor det var overlatt til totalentreprenør å detaljprosjektere sin løsning innenfor funksjonskravene, men som «en detaljert beskrivelse av hva som skal prises og leveres».  

Følgelig ble prosjekteringen ansett for fullt og helt å ligge innenfor byggherrens ansvars- og risikoområde.  

Dette gjaldt også det forhold at anlegget ikke kunne benyttes til sprøytemaling.  

I den forbindelse redegjør lagmannsretten for en uttalelse fra en av byggherrens egne sakkyndige. Vedkommende forklarte at i prosjekteringsfasen hadde «han gjentatte ganger etterspurte nærmere informasjon om prosessene i dokken, særlig når det gjaldt maling, uten at dette ble grundig forklart. Han la derfor til grunn at når det er tale om maling så gjaldt det maling med rull, og anlegget er dimensjonert for det».  

Lagmannsrettens kommentar til dette var at «når byggherrens rådgiver har en slik forståelse av prosessene er det vanskelig for lagmannsretten å forstå at entreprenøren måtte forstå at det måtte tas høyde for spraylakkering».

Om byggherrens anførsel om at totalentreprenøren hadde misligholdt sin veiledningsplikt ga lagmannsretten uttrykk for at denne plikten ikke kan gå særlig langt, og særlig ikke der hvor byggherren har egne rådgivere som har bistått seg.  

Lagmannsrettens konklusjon var således at totalentreprenør ikke hadde levert noe annet enn det som var avtalt, og følgelig forelå ingen mangel.  

Tvisten gjaldt i hovedsak hvem som var ansvarlig for en vesentlig mangel ved ventilasjonsanlegget i en byggherrestyrt delentreprise basert på NS 8407.

Partene i saken var et verft i rollen som byggherre og en ventilasjonsentreprenør (totalentreprenøren)

Byggherren hadde detaljprosjektert det meste av totalentreprenørens arbeider, og påberopte bl.a. at risikoen for egen prosjektering hadde blitt transportert til totalentreprenøren, jfr NS 8407 punkt 24.

Tingrettens konklusjon var at totalentreprenør hadde ansvar for mangelen fordi byggherrens funksjonskrav ikke var innfridd, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.

Saken gjaldt oppføring av dokkhall hvor verftet skulle ta imot skip og båter for reparasjon og vedlikehold vinterstid. Samlet prosjektkostnad var om lag 140 mnok hvor kontraktssummen for selve ventilasjonsentreprisen utgjorde 7 mnok.  

Når man arbeider med vedlikehold av skip og båter er det viktig med tilstrekkelig luftgjennomstrømning fordi man benytter bl.a. malingstyper og -teknikker som ellers kan påføre arbeiderne helseplager. Krav til tilfredsstillende arbeidsmiljø gjorde det derfor påkrevet med god ventilasjon tilpasset forholdene på stedet.  

På grunn av manglende ivaretakelse av ovennevnte funksjon (tilstrekkelig ventilasjon) karakteriserte byggherren prosjektet som et «kriseprosjekt». Av domspremissene fremgår det at dokkhallen ikke hadde vært i bruk fordi ventilasjonsanlegget ikke kunne «brukes som forutsatt».  

Byggherren anførte bl.a. at ventilasjonsanlegget ikke oppfylte lov og forskriftskrav, det ville medføre «potensielt helseskadelige konsekvenser» å benytte dokkhallen som planlagt og manglene var så alvorlige at det medførte «betydelige utbedringskostnader» å utbedre.    

Det faller for langt å gi en detaljert redegjørelse om de ulike forhold og partenes argumentasjon, men noen av de mest sentrale  anførslene nevnes nedenfor.  

Byggherren anførte bl.a. at totalentreprenøren var forpliktet til å levere en kontraktsgjenstand som passet «byggherrens formål» og «tilpasset forholdene på stedet». Det ble videre anført at kontraktsgjenstanden skulle være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak, og det ble anført at totalentreprenøren ikke kunne blindt forholde seg til det som fremgikk av kontraktsdokumentene.  

Det ble videre anført at ventilasjonsanlegget var underdimensjonert, at anlegget ikke kunne benyttes ved sprøytemaling (kun maling med kost eller rulle), og det var ikke tatt noen forbehold.  Byggherren anførte også anlegget ikke tilfredsstilte brannstrategien og TEK 17.  

Byggherren gjorde også gjeldende at totalentreprenøren hadde forsømt sin veiledningsplikt- og undersøkelsesplikt.  

Den tekniske totalentreprenøren anførte på sin side at anlegget var lovlig slik det var prosjektert og utført, men at problemet var byggherrens ønskede bruk. Det ble også anført at det var byggherren selv som hadde detaljprosjektert løsningen med unntak for selve kanalnettet. I forlengelsen av dette ble det anført at byggherren hadde brukt flere år på å detaljprosjektere, han hadde brukt faglig kvalifiserte rådgivere, mens totalentreprenør på sin side hadde fått svært kort tid på seg til å gi et fastpristilbud. Fremdriftsplanen var også stram og den hadde dagmulktbelagte frister.  

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det verken forelå en mangel ved totalentreprenørens leveranse eller brudd på totalentreprenørens veilednings- og undersøkelsesplikt.  

I domspremissene side 13 – 17 redegjør først lagmannsretten for entrepriserettslige prinsipper som den anser styrende for det resultatet som lagmannsretten kommer til lengre ned i dommen.  

Forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise ble fremhevet. Videre redegjør lagmannsretten kort for funksjonsfordelingsprinsippet hvor etter hver av partene har risikoen for svikt innen eget funksjonsområde. Utgangspunktet i en totalentreprise er som kjent at totalentreprenør prosjekterer og utfører på grunnlag av de funksjonskrav som byggherren har beskrevet.  

Lagmannsretten redegjør også for funksjonsbeskrivelser som står sentralt i totalentrepriser, og den redegjør kort om ytelsesbeskrivelser som lagmannsretten skriver er «normalt mer detaljert» enn funksjonsbeskrivelser.  

Det fremholdes også at selv om partene har valgt NS 8407 som kontraktsstandard vil det være «den konkrete kontraktsreguleringen av fordelingen av prosjekteringsansvaret som er avgjørende». I praksis ser man mange varianter fra byggherrer som kun har gjennomført en svært begrenset prosjektering til byggherrer som har utført «en ganske omfattende prosjektering (…) grensende til (…) en tradisjonell utførelsesentreprise».

Videre redegjør lagmannsretten om enkelte bestemmelser i NS 8407 som byggherren har vist til, så som punkt 14.3 (byggherrens formål) og punkt 14.4 (lover, forskrifter og offentlige vedtak). Dette er bestemmelser som gjelder «Krav til kontraktsgjenstanden» og som er behandlet i en artikkel du finner her.  

Det redegjøres også kort for bestemmelsene i punkt 16 som omhandler krav til totalentreprenørens prosjektering. Avslutningsvis redegjør lagmannsretten kort om reglene om tiltransport i NS 8407 punkt 24 som vi har skrevet om i en artikkel du finner her.  

Lagmannsretten redegjørelse for hvem av partene den anså som ansvarlig for manglene ved ventilasjonsanlegget er inntatt på side 17 – 23, og vi fremhever de punktene vi anser som mest sentrale.  

Det viktigste var at lagmannsretten anså byggherrens prosjektering for å være svært detaljert, den var utført av kvalifiserte rådgivere og det fremgikk av anbudsdokumentene at beskrivelsen skulle følges og oppfylles i totalentreprenørens leveranse.  

Lagmannsretten var ikke enig i byggherrens anførsel om at risikoen for hans prosjektering hadde blitt overført til totalentreprenøren. Det fremgikk ikke av kontrakten at slik tiltransport var avtalt.  

Lagmannsretten anså ikke byggherrens prosjektering for kun å være en funksjonsbeskrivelse hvor det var overlatt til totalentreprenør å detaljprosjektere sin løsning innenfor funksjonskravene, men som «en detaljert beskrivelse av hva som skal prises og leveres».  

Følgelig ble prosjekteringen ansett for fullt og helt å ligge innenfor byggherrens ansvars- og risikoområde.  

Dette gjaldt også det forhold at anlegget ikke kunne benyttes til sprøytemaling.  

I den forbindelse redegjør lagmannsretten for en uttalelse fra en av byggherrens egne sakkyndige. Vedkommende forklarte at i prosjekteringsfasen hadde «han gjentatte ganger etterspurte nærmere informasjon om prosessene i dokken, særlig når det gjaldt maling, uten at dette ble grundig forklart. Han la derfor til grunn at når det er tale om maling så gjaldt det maling med rull, og anlegget er dimensjonert for det».  

Lagmannsrettens kommentar til dette var at «når byggherrens rådgiver har en slik forståelse av prosessene er det vanskelig for lagmannsretten å forstå at entreprenøren måtte forstå at det måtte tas høyde for spraylakkering».

Om byggherrens anførsel om at totalentreprenøren hadde misligholdt sin veiledningsplikt ga lagmannsretten uttrykk for at denne plikten ikke kan gå særlig langt, og særlig ikke der hvor byggherren har egne rådgivere som har bistått seg.  

Lagmannsrettens konklusjon var således at totalentreprenør ikke hadde levert noe annet enn det som var avtalt, og følgelig forelå ingen mangel.  

Tvisten gjaldt i hovedsak hvem som var ansvarlig for en vesentlig mangel ved ventilasjonsanlegget i en byggherrestyrt delentreprise basert på NS 8407.

Partene i saken var et verft i rollen som byggherre og en ventilasjonsentreprenør (totalentreprenøren)

Byggherren hadde detaljprosjektert det meste av totalentreprenørens arbeider, og påberopte bl.a. at risikoen for egen prosjektering hadde blitt transportert til totalentreprenøren, jfr NS 8407 punkt 24.

Tingrettens konklusjon var at totalentreprenør hadde ansvar for mangelen fordi byggherrens funksjonskrav ikke var innfridd, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.

Saken gjaldt oppføring av dokkhall hvor verftet skulle ta imot skip og båter for reparasjon og vedlikehold vinterstid. Samlet prosjektkostnad var om lag 140 mnok hvor kontraktssummen for selve ventilasjonsentreprisen utgjorde 7 mnok.  

Når man arbeider med vedlikehold av skip og båter er det viktig med tilstrekkelig luftgjennomstrømning fordi man benytter bl.a. malingstyper og -teknikker som ellers kan påføre arbeiderne helseplager. Krav til tilfredsstillende arbeidsmiljø gjorde det derfor påkrevet med god ventilasjon tilpasset forholdene på stedet.  

På grunn av manglende ivaretakelse av ovennevnte funksjon (tilstrekkelig ventilasjon) karakteriserte byggherren prosjektet som et «kriseprosjekt». Av domspremissene fremgår det at dokkhallen ikke hadde vært i bruk fordi ventilasjonsanlegget ikke kunne «brukes som forutsatt».  

Byggherren anførte bl.a. at ventilasjonsanlegget ikke oppfylte lov og forskriftskrav, det ville medføre «potensielt helseskadelige konsekvenser» å benytte dokkhallen som planlagt og manglene var så alvorlige at det medførte «betydelige utbedringskostnader» å utbedre.    

Det faller for langt å gi en detaljert redegjørelse om de ulike forhold og partenes argumentasjon, men noen av de mest sentrale  anførslene nevnes nedenfor.  

Byggherren anførte bl.a. at totalentreprenøren var forpliktet til å levere en kontraktsgjenstand som passet «byggherrens formål» og «tilpasset forholdene på stedet». Det ble videre anført at kontraktsgjenstanden skulle være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak, og det ble anført at totalentreprenøren ikke kunne blindt forholde seg til det som fremgikk av kontraktsdokumentene.  

Det ble videre anført at ventilasjonsanlegget var underdimensjonert, at anlegget ikke kunne benyttes ved sprøytemaling (kun maling med kost eller rulle), og det var ikke tatt noen forbehold.  Byggherren anførte også anlegget ikke tilfredsstilte brannstrategien og TEK 17.  

Byggherren gjorde også gjeldende at totalentreprenøren hadde forsømt sin veiledningsplikt- og undersøkelsesplikt.  

Den tekniske totalentreprenøren anførte på sin side at anlegget var lovlig slik det var prosjektert og utført, men at problemet var byggherrens ønskede bruk. Det ble også anført at det var byggherren selv som hadde detaljprosjektert løsningen med unntak for selve kanalnettet. I forlengelsen av dette ble det anført at byggherren hadde brukt flere år på å detaljprosjektere, han hadde brukt faglig kvalifiserte rådgivere, mens totalentreprenør på sin side hadde fått svært kort tid på seg til å gi et fastpristilbud. Fremdriftsplanen var også stram og den hadde dagmulktbelagte frister.  

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det verken forelå en mangel ved totalentreprenørens leveranse eller brudd på totalentreprenørens veilednings- og undersøkelsesplikt.  

I domspremissene side 13 – 17 redegjør først lagmannsretten for entrepriserettslige prinsipper som den anser styrende for det resultatet som lagmannsretten kommer til lengre ned i dommen.  

Forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise ble fremhevet. Videre redegjør lagmannsretten kort for funksjonsfordelingsprinsippet hvor etter hver av partene har risikoen for svikt innen eget funksjonsområde. Utgangspunktet i en totalentreprise er som kjent at totalentreprenør prosjekterer og utfører på grunnlag av de funksjonskrav som byggherren har beskrevet.  

Lagmannsretten redegjør også for funksjonsbeskrivelser som står sentralt i totalentrepriser, og den redegjør kort om ytelsesbeskrivelser som lagmannsretten skriver er «normalt mer detaljert» enn funksjonsbeskrivelser.  

Det fremholdes også at selv om partene har valgt NS 8407 som kontraktsstandard vil det være «den konkrete kontraktsreguleringen av fordelingen av prosjekteringsansvaret som er avgjørende». I praksis ser man mange varianter fra byggherrer som kun har gjennomført en svært begrenset prosjektering til byggherrer som har utført «en ganske omfattende prosjektering (…) grensende til (…) en tradisjonell utførelsesentreprise».

Videre redegjør lagmannsretten om enkelte bestemmelser i NS 8407 som byggherren har vist til, så som punkt 14.3 (byggherrens formål) og punkt 14.4 (lover, forskrifter og offentlige vedtak). Dette er bestemmelser som gjelder «Krav til kontraktsgjenstanden» og som er behandlet i en artikkel du finner her.  

Det redegjøres også kort for bestemmelsene i punkt 16 som omhandler krav til totalentreprenørens prosjektering. Avslutningsvis redegjør lagmannsretten kort om reglene om tiltransport i NS 8407 punkt 24 som vi har skrevet om i en artikkel du finner her.  

Lagmannsretten redegjørelse for hvem av partene den anså som ansvarlig for manglene ved ventilasjonsanlegget er inntatt på side 17 – 23, og vi fremhever de punktene vi anser som mest sentrale.  

Det viktigste var at lagmannsretten anså byggherrens prosjektering for å være svært detaljert, den var utført av kvalifiserte rådgivere og det fremgikk av anbudsdokumentene at beskrivelsen skulle følges og oppfylles i totalentreprenørens leveranse.  

Lagmannsretten var ikke enig i byggherrens anførsel om at risikoen for hans prosjektering hadde blitt overført til totalentreprenøren. Det fremgikk ikke av kontrakten at slik tiltransport var avtalt.  

Lagmannsretten anså ikke byggherrens prosjektering for kun å være en funksjonsbeskrivelse hvor det var overlatt til totalentreprenør å detaljprosjektere sin løsning innenfor funksjonskravene, men som «en detaljert beskrivelse av hva som skal prises og leveres».  

Følgelig ble prosjekteringen ansett for fullt og helt å ligge innenfor byggherrens ansvars- og risikoområde.  

Dette gjaldt også det forhold at anlegget ikke kunne benyttes til sprøytemaling.  

I den forbindelse redegjør lagmannsretten for en uttalelse fra en av byggherrens egne sakkyndige. Vedkommende forklarte at i prosjekteringsfasen hadde «han gjentatte ganger etterspurte nærmere informasjon om prosessene i dokken, særlig når det gjaldt maling, uten at dette ble grundig forklart. Han la derfor til grunn at når det er tale om maling så gjaldt det maling med rull, og anlegget er dimensjonert for det».  

Lagmannsrettens kommentar til dette var at «når byggherrens rådgiver har en slik forståelse av prosessene er det vanskelig for lagmannsretten å forstå at entreprenøren måtte forstå at det måtte tas høyde for spraylakkering».

Om byggherrens anførsel om at totalentreprenøren hadde misligholdt sin veiledningsplikt ga lagmannsretten uttrykk for at denne plikten ikke kan gå særlig langt, og særlig ikke der hvor byggherren har egne rådgivere som har bistått seg.  

Lagmannsrettens konklusjon var således at totalentreprenør ikke hadde levert noe annet enn det som var avtalt, og følgelig forelå ingen mangel.  

Tvisten gjaldt i hovedsak hvem som var ansvarlig for en vesentlig mangel ved ventilasjonsanlegget i en byggherrestyrt delentreprise basert på NS 8407.

Partene i saken var et verft i rollen som byggherre og en ventilasjonsentreprenør (totalentreprenøren)

Byggherren hadde detaljprosjektert det meste av totalentreprenørens arbeider, og påberopte bl.a. at risikoen for egen prosjektering hadde blitt transportert til totalentreprenøren, jfr NS 8407 punkt 24.

Tingrettens konklusjon var at totalentreprenør hadde ansvar for mangelen fordi byggherrens funksjonskrav ikke var innfridd, mens lagmannsretten kom til motsatt resultat.

Saken gjaldt oppføring av dokkhall hvor verftet skulle ta imot skip og båter for reparasjon og vedlikehold vinterstid. Samlet prosjektkostnad var om lag 140 mnok hvor kontraktssummen for selve ventilasjonsentreprisen utgjorde 7 mnok.  

Når man arbeider med vedlikehold av skip og båter er det viktig med tilstrekkelig luftgjennomstrømning fordi man benytter bl.a. malingstyper og -teknikker som ellers kan påføre arbeiderne helseplager. Krav til tilfredsstillende arbeidsmiljø gjorde det derfor påkrevet med god ventilasjon tilpasset forholdene på stedet.  

På grunn av manglende ivaretakelse av ovennevnte funksjon (tilstrekkelig ventilasjon) karakteriserte byggherren prosjektet som et «kriseprosjekt». Av domspremissene fremgår det at dokkhallen ikke hadde vært i bruk fordi ventilasjonsanlegget ikke kunne «brukes som forutsatt».  

Byggherren anførte bl.a. at ventilasjonsanlegget ikke oppfylte lov og forskriftskrav, det ville medføre «potensielt helseskadelige konsekvenser» å benytte dokkhallen som planlagt og manglene var så alvorlige at det medførte «betydelige utbedringskostnader» å utbedre.    

Det faller for langt å gi en detaljert redegjørelse om de ulike forhold og partenes argumentasjon, men noen av de mest sentrale  anførslene nevnes nedenfor.  

Byggherren anførte bl.a. at totalentreprenøren var forpliktet til å levere en kontraktsgjenstand som passet «byggherrens formål» og «tilpasset forholdene på stedet». Det ble videre anført at kontraktsgjenstanden skulle være i samsvar med lover, forskrifter og offentlige vedtak, og det ble anført at totalentreprenøren ikke kunne blindt forholde seg til det som fremgikk av kontraktsdokumentene.  

Det ble videre anført at ventilasjonsanlegget var underdimensjonert, at anlegget ikke kunne benyttes ved sprøytemaling (kun maling med kost eller rulle), og det var ikke tatt noen forbehold.  Byggherren anførte også anlegget ikke tilfredsstilte brannstrategien og TEK 17.  

Byggherren gjorde også gjeldende at totalentreprenøren hadde forsømt sin veiledningsplikt- og undersøkelsesplikt.  

Den tekniske totalentreprenøren anførte på sin side at anlegget var lovlig slik det var prosjektert og utført, men at problemet var byggherrens ønskede bruk. Det ble også anført at det var byggherren selv som hadde detaljprosjektert løsningen med unntak for selve kanalnettet. I forlengelsen av dette ble det anført at byggherren hadde brukt flere år på å detaljprosjektere, han hadde brukt faglig kvalifiserte rådgivere, mens totalentreprenør på sin side hadde fått svært kort tid på seg til å gi et fastpristilbud. Fremdriftsplanen var også stram og den hadde dagmulktbelagte frister.  

I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det verken forelå en mangel ved totalentreprenørens leveranse eller brudd på totalentreprenørens veilednings- og undersøkelsesplikt.  

I domspremissene side 13 – 17 redegjør først lagmannsretten for entrepriserettslige prinsipper som den anser styrende for det resultatet som lagmannsretten kommer til lengre ned i dommen.  

Forskjellen mellom en utførelsesentreprise og en totalentreprise ble fremhevet. Videre redegjør lagmannsretten kort for funksjonsfordelingsprinsippet hvor etter hver av partene har risikoen for svikt innen eget funksjonsområde. Utgangspunktet i en totalentreprise er som kjent at totalentreprenør prosjekterer og utfører på grunnlag av de funksjonskrav som byggherren har beskrevet.  

Lagmannsretten redegjør også for funksjonsbeskrivelser som står sentralt i totalentrepriser, og den redegjør kort om ytelsesbeskrivelser som lagmannsretten skriver er «normalt mer detaljert» enn funksjonsbeskrivelser.  

Det fremholdes også at selv om partene har valgt NS 8407 som kontraktsstandard vil det være «den konkrete kontraktsreguleringen av fordelingen av prosjekteringsansvaret som er avgjørende». I praksis ser man mange varianter fra byggherrer som kun har gjennomført en svært begrenset prosjektering til byggherrer som har utført «en ganske omfattende prosjektering (…) grensende til (…) en tradisjonell utførelsesentreprise».

Videre redegjør lagmannsretten om enkelte bestemmelser i NS 8407 som byggherren har vist til, så som punkt 14.3 (byggherrens formål) og punkt 14.4 (lover, forskrifter og offentlige vedtak). Dette er bestemmelser som gjelder «Krav til kontraktsgjenstanden» og som er behandlet i en artikkel du finner her.  

Det redegjøres også kort for bestemmelsene i punkt 16 som omhandler krav til totalentreprenørens prosjektering. Avslutningsvis redegjør lagmannsretten kort om reglene om tiltransport i NS 8407 punkt 24 som vi har skrevet om i en artikkel du finner her.  

Lagmannsretten redegjørelse for hvem av partene den anså som ansvarlig for manglene ved ventilasjonsanlegget er inntatt på side 17 – 23, og vi fremhever de punktene vi anser som mest sentrale.  

Det viktigste var at lagmannsretten anså byggherrens prosjektering for å være svært detaljert, den var utført av kvalifiserte rådgivere og det fremgikk av anbudsdokumentene at beskrivelsen skulle følges og oppfylles i totalentreprenørens leveranse.  

Lagmannsretten var ikke enig i byggherrens anførsel om at risikoen for hans prosjektering hadde blitt overført til totalentreprenøren. Det fremgikk ikke av kontrakten at slik tiltransport var avtalt.  

Lagmannsretten anså ikke byggherrens prosjektering for kun å være en funksjonsbeskrivelse hvor det var overlatt til totalentreprenør å detaljprosjektere sin løsning innenfor funksjonskravene, men som «en detaljert beskrivelse av hva som skal prises og leveres».  

Følgelig ble prosjekteringen ansett for fullt og helt å ligge innenfor byggherrens ansvars- og risikoområde.  

Dette gjaldt også det forhold at anlegget ikke kunne benyttes til sprøytemaling.  

I den forbindelse redegjør lagmannsretten for en uttalelse fra en av byggherrens egne sakkyndige. Vedkommende forklarte at i prosjekteringsfasen hadde «han gjentatte ganger etterspurte nærmere informasjon om prosessene i dokken, særlig når det gjaldt maling, uten at dette ble grundig forklart. Han la derfor til grunn at når det er tale om maling så gjaldt det maling med rull, og anlegget er dimensjonert for det».  

Lagmannsrettens kommentar til dette var at «når byggherrens rådgiver har en slik forståelse av prosessene er det vanskelig for lagmannsretten å forstå at entreprenøren måtte forstå at det måtte tas høyde for spraylakkering».

Om byggherrens anførsel om at totalentreprenøren hadde misligholdt sin veiledningsplikt ga lagmannsretten uttrykk for at denne plikten ikke kan gå særlig langt, og særlig ikke der hvor byggherren har egne rådgivere som har bistått seg.  

Lagmannsrettens konklusjon var således at totalentreprenør ikke hadde levert noe annet enn det som var avtalt, og følgelig forelå ingen mangel.