‍

1. Innledning  

Avtaler som inngås gjennom aksept av et allerede fremsatt tilbud er kanskje den mest ordinære og hyppigst forekommende formen for avtaleinngåelse.  

Det er også denne avtalemekanismen som reguleres av avtaleloven av 31.5.1918 nr 4. («Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer»).  

Vi kjenner mekanismene gjennom de fleste former for kjøp (av gjenstander, matvarer, tjenester, reiser) eller gjennom budgivning ved boligsalg for å nevne noen typiske tilfeller.  

Mekanismene ved tilbud og aksept kjenner vi også fra entrepriseretten.  

I tilbudskonkurranser uten forhandling blir tilbyder rettslig forpliktet av sitt tilbud dersom oppdragsgiveren aksepterer tilbudet før vedståelsesfristens utløp.

Etter at partene har inngått en entreprisekontrakt får vi også ofte opp problemstillinger knyttet til læren om tilbud og aksept. Det forekommer relativt hyppig at entreprenør fremsetter et tilbud om hva et tilleggsarbeid skal koste, og så er det opp til byggherren å avgjøre om man aksepterer, eller ikke.  

Dette nevnt for å aktualisere betydningen av at man kan litt om de rettslige sidene ved tilbud og aksept når man jobber med entrepriserettslige problemstillinger.  

2. Sammenfallende tilbud og aksept  

Dette begrepet benyttes for å aktualisere når en avtale anses inngått etter læren om tilbud og aksept.  

I korthet anses en avtale for å være rettslig bindende i det øyeblikk man aksepterer et fremsatt tilbud slik det fremstår, og uten å knytte noen forbehold til dette. Det er nettopp dette som skjer dersom en entreprenør har inngitt et tilbud til en oppdragsgiver basert på sistnevntes tilbudsgrunnlag, og oppdragsgiveren aksepterer på de vilkår som fremgår av entreprenørens tilbud.  

Slik vil det også være dersom jeg tilbyr min nabo å kjøpe min bil for kr 200 000,-, og så aksepterer min nabo dette tilbudet. Da er avtale inngått selv om jeg f eks dagen etter skulle få et langt bedre tilbud fra en annen.  

Det er viktig å huske på dette prinsippet og kanskje særlig hvis man opplever å ha fått et meget tilfredsstillende tilbud. Dersom man ønsker å oppnå en enda bedre «deal» og «aksepterer» samtidig som man stiller vilkår eller krav som ikke fremgår av tilbudet foreligger det ikke et sammenfallende tilbud og aksept.  

Hva skjer da ?  

3. Hva skjer hvis aksepten ikke sammenfaller med tilbudet ?  

Dersom mottakeren av et tilbud aksepterer samtidig som det legges inn forutsetninger eller vilkår som ikke fremgår av tilbudet foreligger det ikke sammenfallende tilbud og aksept.  

Den rettslige konsekvensen av dette er at tilbudet er avslått i forening med et nytt tilbud, men da fra den som først mottok tilbudet, jfr avtaleloven § 6, første ledd.  

Det er en unntaksregel i bestemmelsens andre ledd, men det skal en del til for at denne kan komme til anvendelse – i hvert fall i profesjonelle forhold. Dersom man klarer å sannsynliggjøre at den som sendte aksepten faktisk trodde at aksepten var i overensstemmelse med tilbudet, kan man likevel anse tilbudet som akseptert. Forutsetningen er likevel at tilbyderen forstod at mottakeren mente å akseptere tilbudet slik det var.  

Det viktige er at man er innforstått med hovedregelen, nemlig at avvikende aksept innebærer at tilbudet avslås. Når det skjer er ikke den som først ga sitt tilbud rettslig forpliktet av tilbudet sitt. Dette gjelder selv om den opprinnelige akseptfristen ikke er utløpt, jfr avtaleloven § 5.  

Konsekvensen er med andre ord at den som får et fordelaktig tilbud risikerer å tape alt dersom man ikke gir en sammenfallende aksept. Man må derfor være forberedt på dette dersom man velge rå knytte nye vilkår eller selv fremsette et mottilbud som for en selv er enda mer gunstig.  

4. Hva med akseptfrister ?  

I en rekke situasjoner er det naturlig å knytte en akseptfrist til et tilbud.  

Det er det som skjer i tilbudskonkurranser hvor man har en vedståelsesfrist.  

Dersom oppdragsgiver treffer sin beslutning om hvem av flere tilbydere som skal tildeles oppdraget etter at vedståelsesfristen er utløpt, vil ikke tilbyder lenger være rettslig forpliktet av sitt tilbud.  

Det er av den grunn man opplever at oppdragsgiver ber tilbyderne forlenge vedståelsesfristen.  

Med det nevnt vil vi også understreke at det står selvsagt en tilbyder fritt å akseptere selv om vedståelsesfristen er utløpt. Men, da er situasjonen motsatt av tidligere. Nå er det oppdragsgiver som fremsetter et tilbud om å inngå en kontrakt basert på det opprinnelige tilbudet fra tilbyder, og tilbyder kan akseptere evt avslå.  

Fra den private sfære kjenner vi alle til bruken av (korte) akseptfrister i budgivning ved boligkjøp.  

Formålet med å sette slike frister kan variere.  

Ved boligkjøp vil nok formålet oftest være å sette selger og evt andre budgivere under et visst press.  

Samtidig vil en budgiver kunne ha andre objekter i kikkerten, og derfor ønske rask avklaring slik at man isteden kan snu seg rundt for å delta i budgivningsprosess på et annet objekt. De færreste har økonomi til å by på flere boliger samtidig.  

5. Rettspraksis fra entrepriserettens område  

Det vi har skrevet om ovenfor ble satt på spissen i en sak mellom en totalentreprenør og en totalunderentreprenør hvor temaet bl.a var om rettslig bindende avtale hadde blitt inngått, eller ikke.  

Borgarting lagmannsrett avsa sin dom 10.3.2020 (LB-2018-163511) og konkluderte at det var inngått en rettslig bindende avtale. Dommen ble avsagt med dissens og hvor flertallet bestod av de tre juridiske dommerne. Mindretallet bestod av to fagkyndige meddommere som ikke anså avtale for inngått. Om man skal tolke noe bestemt ut av denne dissensen kan det antagelig være at avtalerett og bevisvurdering hører til juristers (og dommeres) kjernekompetanse, mens det samme ikke er tilfelle hos kyndige innen andre fagdisipliner.  

Uansett var situasjonen at totalunderentreprenør (TUE) hadde gitt et tilbud til totalentreprenør (TE), og med en akseptfrist på 60 dager. Etter at tilbudet ble oversendt fant det sted en del korrespondanse, samtaler og det ble avholdt avklaringsmøter.  

I løpet av denne perioden fant det sted en dialog som TUE anførte var av en slik karakter at man ikke lenger var rettslig forpliktet av sitt opprinnelige tilbud. Det fremgår av dommen av vedståelsesfristen utløp 20. mars 2017, mens TUE meddelte TE ved epost 16. og 17. mars 2017 at bindende avtale ikke var inngått.  

TE anførte at rettslig bindende avtale ble inngått, og lagmannsretten konkluderte at TE avga en aksept som samsvarte med tilbudet i en epost 15. mars 2017.    

Retten foretok en svært grundig vurdering av alt som hadde blitt skrevet mellom partene, og referatført. Det faller for langt å gjengi alt dette her, men dommen tas med for å understreke at avtalelovens bestemmelser om hhv tilbud og aksept etc kommer til anvendelse dersom man ikke kan avgjøre en tvist på andre måter.  

6. Hva gjør man dersom et tilbud eller en aksept ble sendt ved en feil ?  

Det hender man sender et tilbud eller aksept forhastet. Hva som gjør at tilbudet eller aksepten er forhastet spiller for så vidt ingen rolle. Poenget er at man har sendt dette fra seg, og så angrer man.

Hva gjør man da?  

I avtaleloven § 39 har vi en regel som kalles «re integra». Ordlyden er vanskelig tilgjengelig, men hovedpoenget er at i noen tilfeller kan man tilbakekalle et tilbud eller en aksept slik at man likevel ikke blir rettslig forpliktet.  

Vi vil understreke at man bør ikke innrette sin forretningsvirksomhet på at dette er en enkel måte å korrigere evt feil, eller være noe slepphendt med kvalitetssikringen.  

Et av vilkårene for at man skal kunne tilbakekalle er at motparten ikke har innrettet seg. Siden det meste av korrespondansen skjer via epost og sms i dag er det like kjapt å gjøre seg kjent med innholdet i en avsendt mail eller sms, som det er fort gjort å sende noe feilaktig.  

I den overnevnte dommen fra Borgarting lagmannsrett anførte TUE at dersom retten kom til at avtale var å anse som bindende inngått, så skulle den likevel ikke være rettslig bindende med henvisning til re integra-regelen i avtaleloven § 39.  

Fra dommen hitsettes følgende:  

«Det gjelder to vilkår for at en slik tilbakekallsrett skal kunne gjøres gjeldende: Løftemottakeren kan ikke ha innrettet seg, og særlige grunner må tilsi at tilbakekall tillates.

For så vidt gjelder det første vilkåret, heter det i Rt-2012-1904 avsnitt 52 og 53:

Det er for det første klart at ikke enhver innrettelse er til hinder for tilbakekall. Dette følger direkte av forarbeidenes anvisning på at løftemottakeren ikke kan anses å ha innrettet seg dersom tilbakekall kan skje uten skade eller ulempe. Det er på det rene at det at adressaten rent psykologisk har innrettet seg, ikke er tilstrekkelig. Skuffelse over at det ikke blir noe av en attraktiv avtale er ikke nok».

Etter flertallets syn er det klart at SVB hadde innrettet seg på en måte som var til hinder for tilbakekall».

I den forbindelse fremhevet retten at TE hadde selv redusert sin pris til byggherren betydelig kun kort tid etter å ha mottatt tilbudet fra TUE, og lenge før vedståelsesfristen utløp.  

TE hadde med andre ord innrettet seg i henhold til tilbudet, og lagmannsretten fant ingen grunn til å drøfte vilkåret om «særlige grunner».  

I en annen sak, men da for Høyesterett, ble også re integra-regelen anført i et forsøk på å slippe avtalebinding.  

Dette var en dom av 15.9.2017 (HR-2017-1782-A) hvor en avtalepart trakk tilbake sin aksept av et tilbud 10 dager etter at hhv tilbud og aksept hadde blitt fremsatt. Det fremgår av Høyesteretts gjengivelse av faktum at den avtalepart som trakk seg nok reagerte på den andre avtaleparts opptreden etter at man hadde akseptert. Dette ved umiddelbart å sende en faktura med et betydelig beløp (som man også erkjente var høyere enn avtalt).  

Uansett – lagmannsretten konkluderte at partene hadde inngått bindende avtale gjennom sammenfallende tilbud og aksept, men at avtaleparten likevel var ubundet etter regelen om tilbakekall av løfter re integra.  

Høyesterett konkluderte som lagmannsretten med at det var inngått en bindende avtale.  

Spørsmålet for Høyesterett var derfor om avtaleparten kunne tilbakekalle løftet «re integra» ti dagers senere.  

Fra Høyesteretts dom hitsettes følgende:  

«Norsk rett åpner for at en avtalepart, i unntakstilfeller, kan trekke sitt løfte tilbake, selv om den andre parten har fått kunnskap om løftet. Det er vanlig å knytte regelen – som med stikkord kalles re integra-regelen – til en analogisk anvendelse av avtaleloven § 39 andre punktum, se senest Rt-2012-1904 avsnittene 50 og 51, Snarøya.

Som det fremgår der, er et vilkår at mottakeren ikke har «indrettet sig» på løftet. I vår sak har Idium erkjent at selskapet ikke hadde gjort det, slik at vilkåret er oppfylt.

I tillegg er det et vilkår at det foreligger «særlige grunde», som det «kan» tas hensyn til. Dette vilkåret legger opp til en bred, skjønnsmessig vurdering».

Videre ble det anført at man ikke kan legge vekt på etterfølgende forhold, som f eks det faktum at avtaleparten sendte en faktura med et betydelig (og alt for høyt) beløp umiddelbart etter avtaleinngåelsen.  

Høyesterett kom til at slike etterfølgende forhold «kan utgjøre en særlig grunn som gir en part adgang til å trekke tilbake sitt løfte etter re integra-regelen», men avviste at det kunne skje i denne saken.  

Derimot kom Høyesterett til at i en sak mellom to profesjonelle og likeverdige parter hvor de etterfølgende forhold er av en slik karakter at man kan benytte ordinære misligholdsregler for å avbøte disse, så er det ikke rom for å benytte «re integra»-regelen.  

Da må man isteden forholde seg til at avtalen er inngått, og så gjøre gjeldende de sanksjoner som avtalen legger opp til. I den forbindelse la Høyesterett særlig vekt på partenes behov «for innretting og forutsigbarhet».  

Det skal med andre ord mye til for å gå vekk fra en avtale nør den først er inngått.  

‍