Denne dommen gjelder en tvist hvor underentreprenør stanset sine arbeider som følge av hovedentreprenørens vesentlig betalingsmislighold. Kontrakten var basert på NS 8415 og gjaldt tømrerarbeider i forbindelse med oppføring av et boligbygg som skulle oppføres over en eksisterende butikk.

Før kontrakt ble signert og arbeidene med boligbygget påbegynt, fikk underentreprenøren i oppdrag å utføre regningsarbeider i forbindelse med ombygging av det underliggende butikklokalet og rehabilitering av et hybelbygg som lå rett ved siden av butikklokalet.

Hjemmelen for å stanse arbeider som følge av betalingsmislighold er NS 8415 punkt 30.2. Vi har skrevet en egen artikkel om "Vederlag og betaling" hvor vi i artikkelens punkt 14 skriver om stansingsretten ved betalingsmislighold, og artikkelen finnes her.  

Denne tar utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 punkt 29.2, men det er ingen forskjeller mellom dem. De tilsvarende reglene gjelder også for NS 8416, NS 8405 – NS 8407.

I den konkrete saken som dommen omhandler hadde hovedentreprenøren misligholdt sin betalingsplikt ved flere anledninger, og underentreprenøren hadde derfor varslet stans og stanset sine arbeider flere ganger. Hver gang ble arbeidene gjenopptatt etter at hovedentreprenør betalte.  

I første fase gjaldt fakturaene de arbeider som underentreprenør gjorde på regning i hhv næringsdel og hybelbygg, men etter hvert gjaldt fakturaene også arbeider med boligdelen.  

Mens næringsdel og hybelbygg ble utført etter regningsprinsippet og fakturert i samsvar med disse reglene, ble boligdelen fakturert i samsvar med en omforent betalingsplan.  

Den stansen som resulterte i tvist mellom partene ble varslet av underentreprenør i brev av 28.3.2023 (tirsdag), og med virkning fra og med 31.3.2023 (fredag).  

Kravet til minst 24 timers varsel var således oppfylt.  

Grunnlaget for å stanse var manglende betaling av et utestående beløp på ca kr 4,9 millioner hvor av ca kr 1,2 millioner gjaldt hybelhuset. Bakgrunnen for denne presiseringen er en anførsel fra hovedentreprenør om at utestående for hybelhuset ikke kunne sees i sammenheng med utestående for boligdelen. Dette med den begrunnelse at det kun var boligdelen partene hadde en skriftlig avtale om, mens hybelbygget ble utført på grunnlag av en separat, muntlig avtale og på regning.  Av disse grunner mente hovedentreprenør at betalingsmisligholdet for de to kravene måtte vurderes adskilt fra hverandre.  

Lagmannsretten var ikke enig med hovedentreprenør. Dels fordi lagmannsretten anså arbeidene med hybelhusene for i realiteten være en type arbeider som det hadde vært naturlig å anse som et endringsarbeid under hovedkontrakten vedrørende boligdelen. Dette var likevel ikke avgjørende.

Etter lagmannsrettens syn måtte stansingsretten kunne forankres i de alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper hva enten manglende betaling kunne tilbakeføres til den skriftlige avtalen (boligdelen) eller den muntlige (nøringsdel og hybelbygg).  

Om dette skriver retten på side 10 at det er «de samme reelle hensyn som gjør seg gjeldende – til vern for underentreprenøren. Dersom det faktisk foreligger et vesentlig betalingsmislighold, må underentreprenøren kunne ty til stansing for å verge seg mot å foreta ytterligere leveranser som sannsynligvis heller ikke vil bli betalt. Stansingsretten må i en slik situasjon som den foreliggende kunne gjøres gjeldende for alt arbeid/ytelser i avtaleforholdet, når oppdragene og arbeidsutførelsen har en slik sammenheng. Sterke reelle hensyn, herunder rimelighet, tilsier at det bør kunne gjøres en samlet vurdering av betalingsmisligholdet, uten et «vanntett skott» mellom den skriftlige underentrepriseavtalen og de muntlige avtalene. Det dreier seg samlet sett om anført betalingsmislighold av et betydelig beløp, ca. 4,5 millioner kroner inkl. mva, som i sum var en stor belastning for SBNB. Betalingsmisligholdet varte over relativt lang tid, og satte SBNB i en vanskelig økonomisk situasjon».

Hovedentreprenør var enig i at betalingsmisligholdet var vesentlig dersom samlet utestående skulle sees samler.  

At misligholdet er vesentlig er et sentralt vilkår for å stanse arbeider, jfr NS 8415 punkt 30.2.  

Lagmannsretten presiserte likevel at også et betalingsmislighold som kun omfattet utestående for boligdelen stort kr 3,1 millioner kroner var å anse som et vesentlig betalingsmislighold som berettiget bruk av stansingsretten.  

Vi finner ikke informasjon om hvor mye underentreprenør hadde fakturert totalt på tidspunktet for stans. Men, det fremgår av dommen side 10 at underentreprenør hadde fakturert nesten 36,8  millioner kroner, mens hovedentreprenør hadde betalt 28, 4 millioner kroner. Kravet i ankesaken utgjorde 8,4 millioner kroner med tillegg av 7,4 millioner kroner i renter.  

Hovedentreprenørens reaksjon på underentreprenørens stans var at førstnevnte bestred stansen og erklærte intervensjon, jfr NS 8415 punkt 39.8.  

Siden underentreprenørens stans var berettiget innebar det at hovedentreprenør ikke hadde rett til å intervenere.  

Avslutningsvis nevnes at hovedentreprenør gjorde gjeldende en anførsel om at fakturaene vedrørende boligdelen ikke var tilstrekkelig dokumentert.  

Denne anførselen ble ikke tatt til følge av lagmannsretten til tross for at avdragsfakturaene for boligdelen ikke var dokumentert med målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for kontroll, jfr NS 8415 punkt 28.3.

Om dette skriver lagmannsretten følgende:  

«Etter lagmannsrettens syn er det ikke uvanlig ved denne type underentrepriseavtaler, at det utstedes avdragsfakturaer som bygger på en omforent betalingsplan. Dette er i samsvar med prisformatet i kontrakten og det underliggende tilbudet. Kontakten har for alle praktiske formål kun én samlet pris, om man ser bort fra tillegg for vindusleveransen og økt isolasjon. For den videre fakturering har SBNB i betalingsplanene fordelt denne prisen på seks ulike kostnadstyper etter arbeidets art. Når det er samsvar mellom faktisk fremdrift og betalingsplanen, må dette anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Partene vil i en slik situasjon ha oversikt over hvor langt byggeprosessen er kommet til enhver tid, og hovedentreprenøren har alle muligheter for å kontrollere på byggeplass at fremdriften er i henhold til betalingsplanen.

I dette tilfellet har partene blitt enige om en slik fremgangsmåte, og det var ikke før det for alvor ble en konflikt mellom partene omkring betaling av forfalte avdragsfakturaer, at manglende dokumentasjon ble et tema.

(…)

Lagmannsretten mener avdragsfakturaene var tilstrekkelig dokumentert både for utført arbeid og tilførte verdier – slik partene rent faktisk har forholdt seg»

Denne dommen gjelder en tvist hvor underentreprenør stanset sine arbeider som følge av hovedentreprenørens vesentlig betalingsmislighold. Kontrakten var basert på NS 8415 og gjaldt tømrerarbeider i forbindelse med oppføring av et boligbygg som skulle oppføres over en eksisterende butikk.

Før kontrakt ble signert og arbeidene med boligbygget påbegynt, fikk underentreprenøren i oppdrag å utføre regningsarbeider i forbindelse med ombygging av det underliggende butikklokalet og rehabilitering av et hybelbygg som lå rett ved siden av butikklokalet.

Hjemmelen for å stanse arbeider som følge av betalingsmislighold er NS 8415 punkt 30.2. Vi har skrevet en egen artikkel om "Vederlag og betaling" hvor vi i artikkelens punkt 14 skriver om stansingsretten ved betalingsmislighold, og artikkelen finnes her.  

Denne tar utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 punkt 29.2, men det er ingen forskjeller mellom dem. De tilsvarende reglene gjelder også for NS 8416, NS 8405 – NS 8407.

I den konkrete saken som dommen omhandler hadde hovedentreprenøren misligholdt sin betalingsplikt ved flere anledninger, og underentreprenøren hadde derfor varslet stans og stanset sine arbeider flere ganger. Hver gang ble arbeidene gjenopptatt etter at hovedentreprenør betalte.  

I første fase gjaldt fakturaene de arbeider som underentreprenør gjorde på regning i hhv næringsdel og hybelbygg, men etter hvert gjaldt fakturaene også arbeider med boligdelen.  

Mens næringsdel og hybelbygg ble utført etter regningsprinsippet og fakturert i samsvar med disse reglene, ble boligdelen fakturert i samsvar med en omforent betalingsplan.  

Den stansen som resulterte i tvist mellom partene ble varslet av underentreprenør i brev av 28.3.2023 (tirsdag), og med virkning fra og med 31.3.2023 (fredag).  

Kravet til minst 24 timers varsel var således oppfylt.  

Grunnlaget for å stanse var manglende betaling av et utestående beløp på ca kr 4,9 millioner hvor av ca kr 1,2 millioner gjaldt hybelhuset. Bakgrunnen for denne presiseringen er en anførsel fra hovedentreprenør om at utestående for hybelhuset ikke kunne sees i sammenheng med utestående for boligdelen. Dette med den begrunnelse at det kun var boligdelen partene hadde en skriftlig avtale om, mens hybelbygget ble utført på grunnlag av en separat, muntlig avtale og på regning.  Av disse grunner mente hovedentreprenør at betalingsmisligholdet for de to kravene måtte vurderes adskilt fra hverandre.  

Lagmannsretten var ikke enig med hovedentreprenør. Dels fordi lagmannsretten anså arbeidene med hybelhusene for i realiteten være en type arbeider som det hadde vært naturlig å anse som et endringsarbeid under hovedkontrakten vedrørende boligdelen. Dette var likevel ikke avgjørende.

Etter lagmannsrettens syn måtte stansingsretten kunne forankres i de alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper hva enten manglende betaling kunne tilbakeføres til den skriftlige avtalen (boligdelen) eller den muntlige (nøringsdel og hybelbygg).  

Om dette skriver retten på side 10 at det er «de samme reelle hensyn som gjør seg gjeldende – til vern for underentreprenøren. Dersom det faktisk foreligger et vesentlig betalingsmislighold, må underentreprenøren kunne ty til stansing for å verge seg mot å foreta ytterligere leveranser som sannsynligvis heller ikke vil bli betalt. Stansingsretten må i en slik situasjon som den foreliggende kunne gjøres gjeldende for alt arbeid/ytelser i avtaleforholdet, når oppdragene og arbeidsutførelsen har en slik sammenheng. Sterke reelle hensyn, herunder rimelighet, tilsier at det bør kunne gjøres en samlet vurdering av betalingsmisligholdet, uten et «vanntett skott» mellom den skriftlige underentrepriseavtalen og de muntlige avtalene. Det dreier seg samlet sett om anført betalingsmislighold av et betydelig beløp, ca. 4,5 millioner kroner inkl. mva, som i sum var en stor belastning for SBNB. Betalingsmisligholdet varte over relativt lang tid, og satte SBNB i en vanskelig økonomisk situasjon».

Hovedentreprenør var enig i at betalingsmisligholdet var vesentlig dersom samlet utestående skulle sees samler.  

At misligholdet er vesentlig er et sentralt vilkår for å stanse arbeider, jfr NS 8415 punkt 30.2.  

Lagmannsretten presiserte likevel at også et betalingsmislighold som kun omfattet utestående for boligdelen stort kr 3,1 millioner kroner var å anse som et vesentlig betalingsmislighold som berettiget bruk av stansingsretten.  

Vi finner ikke informasjon om hvor mye underentreprenør hadde fakturert totalt på tidspunktet for stans. Men, det fremgår av dommen side 10 at underentreprenør hadde fakturert nesten 36,8  millioner kroner, mens hovedentreprenør hadde betalt 28, 4 millioner kroner. Kravet i ankesaken utgjorde 8,4 millioner kroner med tillegg av 7,4 millioner kroner i renter.  

Hovedentreprenørens reaksjon på underentreprenørens stans var at førstnevnte bestred stansen og erklærte intervensjon, jfr NS 8415 punkt 39.8.  

Siden underentreprenørens stans var berettiget innebar det at hovedentreprenør ikke hadde rett til å intervenere.  

Avslutningsvis nevnes at hovedentreprenør gjorde gjeldende en anførsel om at fakturaene vedrørende boligdelen ikke var tilstrekkelig dokumentert.  

Denne anførselen ble ikke tatt til følge av lagmannsretten til tross for at avdragsfakturaene for boligdelen ikke var dokumentert med målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for kontroll, jfr NS 8415 punkt 28.3.

Om dette skriver lagmannsretten følgende:  

«Etter lagmannsrettens syn er det ikke uvanlig ved denne type underentrepriseavtaler, at det utstedes avdragsfakturaer som bygger på en omforent betalingsplan. Dette er i samsvar med prisformatet i kontrakten og det underliggende tilbudet. Kontakten har for alle praktiske formål kun én samlet pris, om man ser bort fra tillegg for vindusleveransen og økt isolasjon. For den videre fakturering har SBNB i betalingsplanene fordelt denne prisen på seks ulike kostnadstyper etter arbeidets art. Når det er samsvar mellom faktisk fremdrift og betalingsplanen, må dette anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Partene vil i en slik situasjon ha oversikt over hvor langt byggeprosessen er kommet til enhver tid, og hovedentreprenøren har alle muligheter for å kontrollere på byggeplass at fremdriften er i henhold til betalingsplanen.

I dette tilfellet har partene blitt enige om en slik fremgangsmåte, og det var ikke før det for alvor ble en konflikt mellom partene omkring betaling av forfalte avdragsfakturaer, at manglende dokumentasjon ble et tema.

(…)

Lagmannsretten mener avdragsfakturaene var tilstrekkelig dokumentert både for utført arbeid og tilførte verdier – slik partene rent faktisk har forholdt seg»

Denne dommen gjelder en tvist hvor underentreprenør stanset sine arbeider som følge av hovedentreprenørens vesentlig betalingsmislighold. Kontrakten var basert på NS 8415 og gjaldt tømrerarbeider i forbindelse med oppføring av et boligbygg som skulle oppføres over en eksisterende butikk.

Før kontrakt ble signert og arbeidene med boligbygget påbegynt, fikk underentreprenøren i oppdrag å utføre regningsarbeider i forbindelse med ombygging av det underliggende butikklokalet og rehabilitering av et hybelbygg som lå rett ved siden av butikklokalet.

Hjemmelen for å stanse arbeider som følge av betalingsmislighold er NS 8415 punkt 30.2. Vi har skrevet en egen artikkel om "Vederlag og betaling" hvor vi i artikkelens punkt 14 skriver om stansingsretten ved betalingsmislighold, og artikkelen finnes her.  

Denne tar utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 punkt 29.2, men det er ingen forskjeller mellom dem. De tilsvarende reglene gjelder også for NS 8416, NS 8405 – NS 8407.

I den konkrete saken som dommen omhandler hadde hovedentreprenøren misligholdt sin betalingsplikt ved flere anledninger, og underentreprenøren hadde derfor varslet stans og stanset sine arbeider flere ganger. Hver gang ble arbeidene gjenopptatt etter at hovedentreprenør betalte.  

I første fase gjaldt fakturaene de arbeider som underentreprenør gjorde på regning i hhv næringsdel og hybelbygg, men etter hvert gjaldt fakturaene også arbeider med boligdelen.  

Mens næringsdel og hybelbygg ble utført etter regningsprinsippet og fakturert i samsvar med disse reglene, ble boligdelen fakturert i samsvar med en omforent betalingsplan.  

Den stansen som resulterte i tvist mellom partene ble varslet av underentreprenør i brev av 28.3.2023 (tirsdag), og med virkning fra og med 31.3.2023 (fredag).  

Kravet til minst 24 timers varsel var således oppfylt.  

Grunnlaget for å stanse var manglende betaling av et utestående beløp på ca kr 4,9 millioner hvor av ca kr 1,2 millioner gjaldt hybelhuset. Bakgrunnen for denne presiseringen er en anførsel fra hovedentreprenør om at utestående for hybelhuset ikke kunne sees i sammenheng med utestående for boligdelen. Dette med den begrunnelse at det kun var boligdelen partene hadde en skriftlig avtale om, mens hybelbygget ble utført på grunnlag av en separat, muntlig avtale og på regning.  Av disse grunner mente hovedentreprenør at betalingsmisligholdet for de to kravene måtte vurderes adskilt fra hverandre.  

Lagmannsretten var ikke enig med hovedentreprenør. Dels fordi lagmannsretten anså arbeidene med hybelhusene for i realiteten være en type arbeider som det hadde vært naturlig å anse som et endringsarbeid under hovedkontrakten vedrørende boligdelen. Dette var likevel ikke avgjørende.

Etter lagmannsrettens syn måtte stansingsretten kunne forankres i de alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper hva enten manglende betaling kunne tilbakeføres til den skriftlige avtalen (boligdelen) eller den muntlige (nøringsdel og hybelbygg).  

Om dette skriver retten på side 10 at det er «de samme reelle hensyn som gjør seg gjeldende – til vern for underentreprenøren. Dersom det faktisk foreligger et vesentlig betalingsmislighold, må underentreprenøren kunne ty til stansing for å verge seg mot å foreta ytterligere leveranser som sannsynligvis heller ikke vil bli betalt. Stansingsretten må i en slik situasjon som den foreliggende kunne gjøres gjeldende for alt arbeid/ytelser i avtaleforholdet, når oppdragene og arbeidsutførelsen har en slik sammenheng. Sterke reelle hensyn, herunder rimelighet, tilsier at det bør kunne gjøres en samlet vurdering av betalingsmisligholdet, uten et «vanntett skott» mellom den skriftlige underentrepriseavtalen og de muntlige avtalene. Det dreier seg samlet sett om anført betalingsmislighold av et betydelig beløp, ca. 4,5 millioner kroner inkl. mva, som i sum var en stor belastning for SBNB. Betalingsmisligholdet varte over relativt lang tid, og satte SBNB i en vanskelig økonomisk situasjon».

Hovedentreprenør var enig i at betalingsmisligholdet var vesentlig dersom samlet utestående skulle sees samler.  

At misligholdet er vesentlig er et sentralt vilkår for å stanse arbeider, jfr NS 8415 punkt 30.2.  

Lagmannsretten presiserte likevel at også et betalingsmislighold som kun omfattet utestående for boligdelen stort kr 3,1 millioner kroner var å anse som et vesentlig betalingsmislighold som berettiget bruk av stansingsretten.  

Vi finner ikke informasjon om hvor mye underentreprenør hadde fakturert totalt på tidspunktet for stans. Men, det fremgår av dommen side 10 at underentreprenør hadde fakturert nesten 36,8  millioner kroner, mens hovedentreprenør hadde betalt 28, 4 millioner kroner. Kravet i ankesaken utgjorde 8,4 millioner kroner med tillegg av 7,4 millioner kroner i renter.  

Hovedentreprenørens reaksjon på underentreprenørens stans var at førstnevnte bestred stansen og erklærte intervensjon, jfr NS 8415 punkt 39.8.  

Siden underentreprenørens stans var berettiget innebar det at hovedentreprenør ikke hadde rett til å intervenere.  

Avslutningsvis nevnes at hovedentreprenør gjorde gjeldende en anførsel om at fakturaene vedrørende boligdelen ikke var tilstrekkelig dokumentert.  

Denne anførselen ble ikke tatt til følge av lagmannsretten til tross for at avdragsfakturaene for boligdelen ikke var dokumentert med målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for kontroll, jfr NS 8415 punkt 28.3.

Om dette skriver lagmannsretten følgende:  

«Etter lagmannsrettens syn er det ikke uvanlig ved denne type underentrepriseavtaler, at det utstedes avdragsfakturaer som bygger på en omforent betalingsplan. Dette er i samsvar med prisformatet i kontrakten og det underliggende tilbudet. Kontakten har for alle praktiske formål kun én samlet pris, om man ser bort fra tillegg for vindusleveransen og økt isolasjon. For den videre fakturering har SBNB i betalingsplanene fordelt denne prisen på seks ulike kostnadstyper etter arbeidets art. Når det er samsvar mellom faktisk fremdrift og betalingsplanen, må dette anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Partene vil i en slik situasjon ha oversikt over hvor langt byggeprosessen er kommet til enhver tid, og hovedentreprenøren har alle muligheter for å kontrollere på byggeplass at fremdriften er i henhold til betalingsplanen.

I dette tilfellet har partene blitt enige om en slik fremgangsmåte, og det var ikke før det for alvor ble en konflikt mellom partene omkring betaling av forfalte avdragsfakturaer, at manglende dokumentasjon ble et tema.

(…)

Lagmannsretten mener avdragsfakturaene var tilstrekkelig dokumentert både for utført arbeid og tilførte verdier – slik partene rent faktisk har forholdt seg»

Denne dommen gjelder en tvist hvor underentreprenør stanset sine arbeider som følge av hovedentreprenørens vesentlig betalingsmislighold. Kontrakten var basert på NS 8415 og gjaldt tømrerarbeider i forbindelse med oppføring av et boligbygg som skulle oppføres over en eksisterende butikk.

Før kontrakt ble signert og arbeidene med boligbygget påbegynt, fikk underentreprenøren i oppdrag å utføre regningsarbeider i forbindelse med ombygging av det underliggende butikklokalet og rehabilitering av et hybelbygg som lå rett ved siden av butikklokalet.

Hjemmelen for å stanse arbeider som følge av betalingsmislighold er NS 8415 punkt 30.2. Vi har skrevet en egen artikkel om "Vederlag og betaling" hvor vi i artikkelens punkt 14 skriver om stansingsretten ved betalingsmislighold, og artikkelen finnes her.  

Denne tar utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 punkt 29.2, men det er ingen forskjeller mellom dem. De tilsvarende reglene gjelder også for NS 8416, NS 8405 – NS 8407.

I den konkrete saken som dommen omhandler hadde hovedentreprenøren misligholdt sin betalingsplikt ved flere anledninger, og underentreprenøren hadde derfor varslet stans og stanset sine arbeider flere ganger. Hver gang ble arbeidene gjenopptatt etter at hovedentreprenør betalte.  

I første fase gjaldt fakturaene de arbeider som underentreprenør gjorde på regning i hhv næringsdel og hybelbygg, men etter hvert gjaldt fakturaene også arbeider med boligdelen.  

Mens næringsdel og hybelbygg ble utført etter regningsprinsippet og fakturert i samsvar med disse reglene, ble boligdelen fakturert i samsvar med en omforent betalingsplan.  

Den stansen som resulterte i tvist mellom partene ble varslet av underentreprenør i brev av 28.3.2023 (tirsdag), og med virkning fra og med 31.3.2023 (fredag).  

Kravet til minst 24 timers varsel var således oppfylt.  

Grunnlaget for å stanse var manglende betaling av et utestående beløp på ca kr 4,9 millioner hvor av ca kr 1,2 millioner gjaldt hybelhuset. Bakgrunnen for denne presiseringen er en anførsel fra hovedentreprenør om at utestående for hybelhuset ikke kunne sees i sammenheng med utestående for boligdelen. Dette med den begrunnelse at det kun var boligdelen partene hadde en skriftlig avtale om, mens hybelbygget ble utført på grunnlag av en separat, muntlig avtale og på regning.  Av disse grunner mente hovedentreprenør at betalingsmisligholdet for de to kravene måtte vurderes adskilt fra hverandre.  

Lagmannsretten var ikke enig med hovedentreprenør. Dels fordi lagmannsretten anså arbeidene med hybelhusene for i realiteten være en type arbeider som det hadde vært naturlig å anse som et endringsarbeid under hovedkontrakten vedrørende boligdelen. Dette var likevel ikke avgjørende.

Etter lagmannsrettens syn måtte stansingsretten kunne forankres i de alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper hva enten manglende betaling kunne tilbakeføres til den skriftlige avtalen (boligdelen) eller den muntlige (nøringsdel og hybelbygg).  

Om dette skriver retten på side 10 at det er «de samme reelle hensyn som gjør seg gjeldende – til vern for underentreprenøren. Dersom det faktisk foreligger et vesentlig betalingsmislighold, må underentreprenøren kunne ty til stansing for å verge seg mot å foreta ytterligere leveranser som sannsynligvis heller ikke vil bli betalt. Stansingsretten må i en slik situasjon som den foreliggende kunne gjøres gjeldende for alt arbeid/ytelser i avtaleforholdet, når oppdragene og arbeidsutførelsen har en slik sammenheng. Sterke reelle hensyn, herunder rimelighet, tilsier at det bør kunne gjøres en samlet vurdering av betalingsmisligholdet, uten et «vanntett skott» mellom den skriftlige underentrepriseavtalen og de muntlige avtalene. Det dreier seg samlet sett om anført betalingsmislighold av et betydelig beløp, ca. 4,5 millioner kroner inkl. mva, som i sum var en stor belastning for SBNB. Betalingsmisligholdet varte over relativt lang tid, og satte SBNB i en vanskelig økonomisk situasjon».

Hovedentreprenør var enig i at betalingsmisligholdet var vesentlig dersom samlet utestående skulle sees samler.  

At misligholdet er vesentlig er et sentralt vilkår for å stanse arbeider, jfr NS 8415 punkt 30.2.  

Lagmannsretten presiserte likevel at også et betalingsmislighold som kun omfattet utestående for boligdelen stort kr 3,1 millioner kroner var å anse som et vesentlig betalingsmislighold som berettiget bruk av stansingsretten.  

Vi finner ikke informasjon om hvor mye underentreprenør hadde fakturert totalt på tidspunktet for stans. Men, det fremgår av dommen side 10 at underentreprenør hadde fakturert nesten 36,8  millioner kroner, mens hovedentreprenør hadde betalt 28, 4 millioner kroner. Kravet i ankesaken utgjorde 8,4 millioner kroner med tillegg av 7,4 millioner kroner i renter.  

Hovedentreprenørens reaksjon på underentreprenørens stans var at førstnevnte bestred stansen og erklærte intervensjon, jfr NS 8415 punkt 39.8.  

Siden underentreprenørens stans var berettiget innebar det at hovedentreprenør ikke hadde rett til å intervenere.  

Avslutningsvis nevnes at hovedentreprenør gjorde gjeldende en anførsel om at fakturaene vedrørende boligdelen ikke var tilstrekkelig dokumentert.  

Denne anførselen ble ikke tatt til følge av lagmannsretten til tross for at avdragsfakturaene for boligdelen ikke var dokumentert med målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for kontroll, jfr NS 8415 punkt 28.3.

Om dette skriver lagmannsretten følgende:  

«Etter lagmannsrettens syn er det ikke uvanlig ved denne type underentrepriseavtaler, at det utstedes avdragsfakturaer som bygger på en omforent betalingsplan. Dette er i samsvar med prisformatet i kontrakten og det underliggende tilbudet. Kontakten har for alle praktiske formål kun én samlet pris, om man ser bort fra tillegg for vindusleveransen og økt isolasjon. For den videre fakturering har SBNB i betalingsplanene fordelt denne prisen på seks ulike kostnadstyper etter arbeidets art. Når det er samsvar mellom faktisk fremdrift og betalingsplanen, må dette anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Partene vil i en slik situasjon ha oversikt over hvor langt byggeprosessen er kommet til enhver tid, og hovedentreprenøren har alle muligheter for å kontrollere på byggeplass at fremdriften er i henhold til betalingsplanen.

I dette tilfellet har partene blitt enige om en slik fremgangsmåte, og det var ikke før det for alvor ble en konflikt mellom partene omkring betaling av forfalte avdragsfakturaer, at manglende dokumentasjon ble et tema.

(…)

Lagmannsretten mener avdragsfakturaene var tilstrekkelig dokumentert både for utført arbeid og tilførte verdier – slik partene rent faktisk har forholdt seg»

Denne dommen gjelder en tvist hvor underentreprenør stanset sine arbeider som følge av hovedentreprenørens vesentlig betalingsmislighold. Kontrakten var basert på NS 8415 og gjaldt tømrerarbeider i forbindelse med oppføring av et boligbygg som skulle oppføres over en eksisterende butikk.

Før kontrakt ble signert og arbeidene med boligbygget påbegynt, fikk underentreprenøren i oppdrag å utføre regningsarbeider i forbindelse med ombygging av det underliggende butikklokalet og rehabilitering av et hybelbygg som lå rett ved siden av butikklokalet.

Hjemmelen for å stanse arbeider som følge av betalingsmislighold er NS 8415 punkt 30.2. Vi har skrevet en egen artikkel om "Vederlag og betaling" hvor vi i artikkelens punkt 14 skriver om stansingsretten ved betalingsmislighold, og artikkelen finnes her.  

Denne tar utgangspunkt i den tilsvarende bestemmelsen i NS 8417 punkt 29.2, men det er ingen forskjeller mellom dem. De tilsvarende reglene gjelder også for NS 8416, NS 8405 – NS 8407.

I den konkrete saken som dommen omhandler hadde hovedentreprenøren misligholdt sin betalingsplikt ved flere anledninger, og underentreprenøren hadde derfor varslet stans og stanset sine arbeider flere ganger. Hver gang ble arbeidene gjenopptatt etter at hovedentreprenør betalte.  

I første fase gjaldt fakturaene de arbeider som underentreprenør gjorde på regning i hhv næringsdel og hybelbygg, men etter hvert gjaldt fakturaene også arbeider med boligdelen.  

Mens næringsdel og hybelbygg ble utført etter regningsprinsippet og fakturert i samsvar med disse reglene, ble boligdelen fakturert i samsvar med en omforent betalingsplan.  

Den stansen som resulterte i tvist mellom partene ble varslet av underentreprenør i brev av 28.3.2023 (tirsdag), og med virkning fra og med 31.3.2023 (fredag).  

Kravet til minst 24 timers varsel var således oppfylt.  

Grunnlaget for å stanse var manglende betaling av et utestående beløp på ca kr 4,9 millioner hvor av ca kr 1,2 millioner gjaldt hybelhuset. Bakgrunnen for denne presiseringen er en anførsel fra hovedentreprenør om at utestående for hybelhuset ikke kunne sees i sammenheng med utestående for boligdelen. Dette med den begrunnelse at det kun var boligdelen partene hadde en skriftlig avtale om, mens hybelbygget ble utført på grunnlag av en separat, muntlig avtale og på regning.  Av disse grunner mente hovedentreprenør at betalingsmisligholdet for de to kravene måtte vurderes adskilt fra hverandre.  

Lagmannsretten var ikke enig med hovedentreprenør. Dels fordi lagmannsretten anså arbeidene med hybelhusene for i realiteten være en type arbeider som det hadde vært naturlig å anse som et endringsarbeid under hovedkontrakten vedrørende boligdelen. Dette var likevel ikke avgjørende.

Etter lagmannsrettens syn måtte stansingsretten kunne forankres i de alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper hva enten manglende betaling kunne tilbakeføres til den skriftlige avtalen (boligdelen) eller den muntlige (nøringsdel og hybelbygg).  

Om dette skriver retten på side 10 at det er «de samme reelle hensyn som gjør seg gjeldende – til vern for underentreprenøren. Dersom det faktisk foreligger et vesentlig betalingsmislighold, må underentreprenøren kunne ty til stansing for å verge seg mot å foreta ytterligere leveranser som sannsynligvis heller ikke vil bli betalt. Stansingsretten må i en slik situasjon som den foreliggende kunne gjøres gjeldende for alt arbeid/ytelser i avtaleforholdet, når oppdragene og arbeidsutførelsen har en slik sammenheng. Sterke reelle hensyn, herunder rimelighet, tilsier at det bør kunne gjøres en samlet vurdering av betalingsmisligholdet, uten et «vanntett skott» mellom den skriftlige underentrepriseavtalen og de muntlige avtalene. Det dreier seg samlet sett om anført betalingsmislighold av et betydelig beløp, ca. 4,5 millioner kroner inkl. mva, som i sum var en stor belastning for SBNB. Betalingsmisligholdet varte over relativt lang tid, og satte SBNB i en vanskelig økonomisk situasjon».

Hovedentreprenør var enig i at betalingsmisligholdet var vesentlig dersom samlet utestående skulle sees samler.  

At misligholdet er vesentlig er et sentralt vilkår for å stanse arbeider, jfr NS 8415 punkt 30.2.  

Lagmannsretten presiserte likevel at også et betalingsmislighold som kun omfattet utestående for boligdelen stort kr 3,1 millioner kroner var å anse som et vesentlig betalingsmislighold som berettiget bruk av stansingsretten.  

Vi finner ikke informasjon om hvor mye underentreprenør hadde fakturert totalt på tidspunktet for stans. Men, det fremgår av dommen side 10 at underentreprenør hadde fakturert nesten 36,8  millioner kroner, mens hovedentreprenør hadde betalt 28, 4 millioner kroner. Kravet i ankesaken utgjorde 8,4 millioner kroner med tillegg av 7,4 millioner kroner i renter.  

Hovedentreprenørens reaksjon på underentreprenørens stans var at førstnevnte bestred stansen og erklærte intervensjon, jfr NS 8415 punkt 39.8.  

Siden underentreprenørens stans var berettiget innebar det at hovedentreprenør ikke hadde rett til å intervenere.  

Avslutningsvis nevnes at hovedentreprenør gjorde gjeldende en anførsel om at fakturaene vedrørende boligdelen ikke var tilstrekkelig dokumentert.  

Denne anførselen ble ikke tatt til følge av lagmannsretten til tross for at avdragsfakturaene for boligdelen ikke var dokumentert med målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for kontroll, jfr NS 8415 punkt 28.3.

Om dette skriver lagmannsretten følgende:  

«Etter lagmannsrettens syn er det ikke uvanlig ved denne type underentrepriseavtaler, at det utstedes avdragsfakturaer som bygger på en omforent betalingsplan. Dette er i samsvar med prisformatet i kontrakten og det underliggende tilbudet. Kontakten har for alle praktiske formål kun én samlet pris, om man ser bort fra tillegg for vindusleveransen og økt isolasjon. For den videre fakturering har SBNB i betalingsplanene fordelt denne prisen på seks ulike kostnadstyper etter arbeidets art. Når det er samsvar mellom faktisk fremdrift og betalingsplanen, må dette anses som tilstrekkelig dokumentasjon. Partene vil i en slik situasjon ha oversikt over hvor langt byggeprosessen er kommet til enhver tid, og hovedentreprenøren har alle muligheter for å kontrollere på byggeplass at fremdriften er i henhold til betalingsplanen.

I dette tilfellet har partene blitt enige om en slik fremgangsmåte, og det var ikke før det for alvor ble en konflikt mellom partene omkring betaling av forfalte avdragsfakturaer, at manglende dokumentasjon ble et tema.

(…)

Lagmannsretten mener avdragsfakturaene var tilstrekkelig dokumentert både for utført arbeid og tilførte verdier – slik partene rent faktisk har forholdt seg»