1. Innledning

Bestemmelsene om underentreprenørens samordningsplikt og totalentreprenørens rett til å intervenere er inntatt i NS 8417 punkt 21 som handler om fremdrift og samordning. De tilsvarende bestemmelsene i utførelsesentreprisene er inntatt i matrisen nedenfor.  

Vi har behandlet de tre første bestemmelsene om fremdrift og fremdriftsplan i en egen artikkel.  

2. Oversikt over reglene  

3. Om samordningsplikten  

Det følger av NS 8417 punkt 21.4 at underentreprenørene «har plikt til å samordne sin fremdrift og utførelse med sideentreprenører og øvrige aktører i prosjektet».  

I et prosjekt vil det kunne være flere ti-talls sideordnede entreprenører, og det vil kunne være en rekke avhengigheter mellom disse.  

Enten direkte fordi underentreprenør C skal bygge videre på underentreprenør B sine arbeider, eller indirekte ved at forsinkelser et sted i prosjektet som følge av underentreprenør A kan få rekkefølgekonsekvenser for B og C.  

Det vil være totalentreprenør som har risikoen for forsinkelsene hos hhv A og/ eller B, slik at B og C vil kunne kreve fristforlengelse dersom disse hindres.  

På den andre siden kan ikke samtlige underentreprenører kreve at alle andre underentreprenører må forholde seg til den plan som er ideell for dem.  

Følgelig er både A, B og C rettslig forpliktet til å samordne seg og sin fremdrift med de øvriges behov, og i en viss utstrekning uten at de kan fremsette noe krav om fristforlengelse eller vederlagsjustering av den grunn.  

Forutsetningen er at samordningen skjer «innenfor de rammer som er påregnelige etter kontraktens angivelse av arbeidets art, omfang og fremdrift, samt kontraktens opplysninger om sideentreprenørenes antall art og fremdrift», jfr NS 8417 punkt 21.4, første ledd.  

Tilsvarende gjelder i utførelsesentrepriser, jfr NS 8415 punkt 18.3 og NS 8416 punkt 17.1.  

Dersom tålegrensen for mye man er forpliktet til å samordne seg overskrides, følger det av NS 8417 punkt 21.4 annet ledd at underentreprenør kan påberope dette som en endring. I så fall må han varsle i samsvar med reglene om irregulære endringer, jfr NS 8417 punkt 32.2.  

Tilsvarende gjelder for kontrakter som reguleres av NS 8415, jfr punkt 18.3, annet ledd, men der er det vist til bestemmelsen om ordinære endringsordrer.  

Hovedpoenget er at alle underentreprenører er pålagt å samordne sin fremdrift med de andre sideordnede entreprenørene i prosjektet.  

Desto flere underentreprenører, komplekst og omfattende et prosjekt er, desto mer omfattende kan samordningsplikten være. Siden tålegrensen sees i lys av den informasjonen de enkelte underentreprenører fikk fra totalentreprenør før kontraktsinngåelsen, er det viktig at totalentreprenør gir så mye informasjon som mulig i sitt tilbuds- eller konkurransegrunnlag.  

4. Om totalentreprenørens rett til å intervenere

Dersom totalentreprenør blir forsinket og pådras dagmulktansvar overfor byggherren, vil de økonomiske konsekvensene for totalentreprenør kunne bli svært omfattende.

Dagmulktansvaret er objektivt i den forstand at det ikke forutsetter at noen er å bebreide. Samtidig er det heller ingen forutsetning at byggherren er påført et økonomisk tap. Uansett kan en dagmulkt bli svært tyngende for en total- eller hovedentreprenør.

En forsinkelse kan skyldes en rekke forhold, og ikke sjeldent skyldes det forhold som en eller flere underentreprenører har herredømme over.  

For å unngå at en underentreprenør setter totalentreprenør i en slik situasjon at sistnevnte risikerer å komme i et dagmulktansvar overfor byggherren, har NS 8417 punkt 21.5 en bestemmelse som gir totalentreprenør mulighet til å intervenere i underentreprenørens arbeider.  

En tilsvarende bestemmelse finnes også i NS 8415 punkt 18.4 og NS 8416 punkt 17.2.  

Det sier seg selv at en slik intervenering kan få store, og til dels svært negative konsekvenser for en underentreprenør.  

Følgelig er det to sterke og beskyttelsesverdige interesser som må balanseres.  

Dette har man forsøkt å gjøre ved å stille ganske strenge og entydige krav for når intervenering kan gjennomføres.  

Hvis vi tar utgangspunkt i NS 8417 punkt 21.5, første ledd er det første vilkåret at totalentreprenøren blir «vesentlig hindret i sin fremdrift», og det andre vilkåret er at dette skyldes en konkret underentreprenør.  

Det må foreligge en årsakssammenheng mellom underentreprenørens opptreden evt passivitet og den forsinkelsen som totalentreprenør er i ferd med å pådra seg overfor byggherren.  

I tillegg må totalentreprenørens samlede fremdrift bli «vesentlig hindret». Det stilles med andre ord opp et vesentlighetskrav.  

Når man skal vurdere underentreprenørens forsinkelse må dette skje på en forholdsvis objektiv måte ved at man sammenlikner faktisk fremdrift med den aktuelle underentreprenørs fremdriftsplan.

Det er ikke tilstrekkelig at underentreprenøren ligger litt bak egen fremdriftsplan. Avviket må være «vesentlig».  

Det stilles med andre ord opp et vesentlighetskrav i to dimensjoner; totalentreprenørens samlede fremdrift (overfor byggherren) må bli hindret «vesentlig», og dernest må dette kunne forklares med at en bestemt underentreprenør er «vesentlig» forsinket i forhold til sin fremdriftsplan.  

Når man skal avgjøre om disse vesentlighetskravene er oppfylt må man foreta en samlet vurdering hvor flere momenter kan være relevante, og denne vurderingen kan bli ganske kompleks.  

Man kan f eks se for seg at underentreprenøren er 30 dager forsinket i sin leveranse til totalentreprenør, mens konsekvensen kun er at totalentreprenør blir forsinket med to dager overfor byggherren.

Da vil nok vesentlighetskravet være oppfylt i forhold til underentreprenøren, men ikke oppfylt i forholdet mellom totalentreprenør og byggherre.

Så kan man snu på eksempelet. Underentreprenør er to dager forsinket i forhold til egen fremdriftsplan, men konsekvensen for totalentreprenør er 30 dager forsinkelse overfor byggherren.

Selv om det skulle være mulig å etablere en årsakssammenheng mellom underentreprenørens forsinkelse på to dager og konsekvensen på 30 dager i forhold til byggherren, vil ikke vesentlighetskravet være oppfylt.  

Skulle derimot situasjonen være at underentreprenør er forsinket med 25 dager og denne forsinkelsen påfører totalentreprenør en forsinkelse overfor byggherren på 20 dager vil man antagelig kunne konkludere at vesentlighetskravet er oppfylt i begge relasjoner.

Dette sagt med det forbehold at man må alltid foreta en konkret og helhetlig vurdering.  

Hvis først vilkårene for å intervenere er oppfylt følger det av NS 8417 punkt 21.5, annet ledd at underentreprenøren må få en «rimelig frist til å rette forholdet» før intervenering kan iverksettes.  

Det er viktig å merke seg at denne fristen må gis i form av et «skriftlig varsel». Da følger det av NS 8417 punkt 5, første ledd at varselet må sendes underentreprenørens representant eller til den adresse som er avtalt.  

På samme måte som at vesentlighetskravet må underlegges en konkret og helhetlig vurdering, må det samme gjøres når man skal ta stilling til hva som er en «rimelig frist».  

Dersom forsinkelsen kan hentes inn ved å manne opp, må underentreprenør få noe tid på seg til å skaffe mer personell.

Samtidig bør dette være forholdsvis enkelt.

Dersom det skulle vise seg at totalentreprenør har personell tilgjengelig og hver dag teller, vil nok fristen «rimelig» kunne være forholdsvis kort.

På den andre siden har vi situasjonen hvor forsinkelsene skyldes utfordringer med material- eller utstyrsleveranser. Da er det ikke gitt at en intervensjon vil ha noen virkning – i hvert fall ikke på kort sikt – og det kan tale for at underentreprenøren må få en mer romslig frist.  

Hva som er en rimelig frist vil nok også henge sammen med underentreprenørens håndtering av situasjonen isolert sett.

Hvis underentreprenøren ikke gjør annet enn å påpeke problemer og utfordringer uten å ta synlige og effektive grep for å komme på høyden av situasjonen, kan nok det spille inn i vurderingen av hva som er en rimelig frist.  

Dersom totalentreprenøren må intervenere, og vilkårene er oppfylt, kan totalentreprenør kreve at underentreprenør må erstatte totalentreprenørens merkostnader såfremt disse har vært nødvendige, jfr NS 8417 punkt 21.5, annet ledd.  

Underentreprenørens ansvar er begrenset til 50 % av kontraktsummen, jfr NS 8417 punkt 21.5, tredje ledd.

En slik grense er, etter vårt syn, ganske dramatisk siden hoveddelen av kontraktssummen utgjør kostnader til materiell og arbeid. En erstatning må følgelig betales av penger fra "bunnlinjen", og følgelig vil en underentreprenør påføres et betydelig tap dersom en intervenering er berettiget.

Man har derfor all mulig oppfordring til å unngå en situasjon hvor totalentreprenør må intervenere.  

For ordens skyld nevnes at begrensningen på 50 % av kontraktsum ikke gjelder i de tilfeller hvor underentreprenør har opptrådt grovt uaktsomt eller med forsett.